Gå i baret

engelsk: make a fool of, to be taken in; tysk: blamieren, aufsitzen

La seg lure, blamere seg. Det er ikke umiddelbart lett å se hva det skal bety. Ikke å gå på baret, men i det. Det åpner for ordpill, som på kampanje.no under overskriften Aftenposten går i baret (28.01.2014): «Brøt god presseskikk med sak om skogplanting, mener Pressens faglige utvalg (PFU). – Trær må underlegges de samme presseetiske regler som mennesker, sier pressegeneral.»

Riksmålsordboken oppgir at det eufemistisk er dialekt for å dø og bli begravet (under barnålene, kan man anta). Norsk ordbok (på ordnett.no) gir samme betydning, og et par eksempler på slik bruk har vi i Magnhild Haalkes Dagblinket (1937, s. 11): «Folk … får tenke utav med mangt før en går i baret». Rolv Thesens i sin bok om Olav Duun (Mennesket og maktene, 1942, s. 234) oppgir det til å være namdalsdialekt (Haalke er fra Vikna i Namdalen). Trykt utgave (1966) av Norsk ordbok knytter det også til Nord-Trøndelag i eksempel som «det bar(st) i baret med dei (Stjør) dei rauk i hop og slost». Ingvald Marm i Slang og sjargong (1962, s. 154) oppgir at samme ordbok (1950, ikke tilgjengelig på NB)  hevder at uttrykket hører hjemme i Trøndelag og Vefsn og viser videre til en (lokal) selskapslek, å ta ryggtak. For å ta av for fall var gulvet dekket med barnåler, og den som tapte gikk dermed «i baret». Samme sted oppgis kildeløst at det kan stamme fra å falle i dyregroper dekket med barnåler (og altså bety å gå i fella, som det vel av og til kan gjøre). Ulf Gleditsch’ slangordbok Det får’n si fra 1952 (s. 68) sier ganske enkelt at det betyr å bli full. Det er med i Cappelens engelsk-norsk ordbok fra 1968, en indikasjon på at det  ikke lenger regnes for dialekt eller slang.

I litteraturen finner vi det aller først i Kristofer Uppdals Dansen gjenom Skuggheimen (1911, s. 19) og i en omarbeiding av Røysingfolket (1923, s. 208): «Skit, ein lyt koma i hug seg sjølv. So ein ikkje gaar heilt i baret.» Sigrun Okkenhaug: Desideria (1938, s. 78) og Haalke, igjen: Røsten (1949, s. 78) har samme bruk i betydningen gjøre noe dumt. Haalke, Uppdal, Okkenhaug og for den saks skyld Duun er alle fra Trøndelag. Og det aller tidligste av treffene på nb.no etter Uppdal finner vi i Adresseavisen 7.11.1927.

Mye tyder på at det er et fint trøndersk bidrag til språket, om ikke nødvendigvis til selskaps- og jegerlivet.

 * Illustrasjon: fra Max und Moritz av Wilhelm Busch, 1865

Oppgi ånden

engelsk: give up the ghost; tysk: seinen Geist aushauchen

Utånde, dø. Ånde er naturligvis ikke annet enn pust, men brukes vel mest om hvordan den lukter. At man kan gi den opp er eufemistisk, eller metonymisk for livsevne.

Jesus utånder i de tre siste oversettelsene av Markus (15,37 og andre steder) mens i Christian IIIs bibel står: «Men Jhesus robte høyt, och udgaff sin Aand». I Ludvig Holbergs Almindelig Kirke-Historie (1738, s. 157) finner vi et klassisk eksempel på åndfull galgenhumor: «En bekiendt Helgen, ved Navn Laurentius, blev lagt paa en Rist, hvor, da han længe havde ligget paa den ene Side, sagde han med Frimodighed: Nu er Jeg stegt nok paa den Side, vender mig nu om paa en anden. Gjorde derpaa sin Bøn til Gud, og opgav sin Aand» (Holbergs uthevning).

Det er nærliggende å anta at opphavet til frasen er bibeloversettelsene. Ingen har ennå tatt seg bryet med å tilgjengeliggjøre Christian IIs Nye Testamente fra 1524 eller Christiern Pedersens oversettelse fra 1529, så Christian IIIs fra 1550 blir eldste kilde for dette. Men det er også mulig det har glidd inn fra latin («Jesus autem emissa voce magna expiravit» i Hieronymus’ Vulgata), eller blitt tilpasset en allerede allmenn forestilling om at pust og sjel henger sammen. Etymologien til ånd skal ifølge de Caprona (2013) og Etymonline henge sammen med norrønt ǫnd, andi, pust; og har et indoeuropeisk opphav som i flerfoldige eksempler gir variasjoner over luft i bevegelse og sjel: gresk anemos: vind; sanskrit aniti: puste; latin animus: sinn; gammelirsk anal: pust, animm: sjel, gammelkirkeslavisk vonja: lukte, puste; armensk anjn: sjel, osv.

At selve livet er knyttet til respiratoriske evner, er observerbart – samtidig som det gir en forestilling om at sjelen blåses ut i siste pust og stiger opp til et bedre sted. Dermed er også veien kort til å betegne metafysiske fenomener, være seg intellektualitet eller spiritualitet, som noe som har med ånd å gjøre. Vi får hellige såvel som onde ånder og åndenes makt, skjønnånder  og åndshøvdinger, sågar tidsånd.

Ganske samtidig som de første bibeloversettelsene til dansk finner vi det i En Ræffue Bog fra 1555, og det virker allerede innarbeidet:

«Han krøb i Land hart op til en Mur,
Aldrig saa naagen sligt it ynckeligt Diur.
Der han i slig maade vaar kommen i Land,
Mente han strax at opgiffue sin Aand.
Han sagde O Mickel du falske Frende,
Huor haffuer du ført mig disse Bønder i hende.»

Herman Weigeres «revebok» var en temmelig fri gjendiktning av en tysk variant av Reineke Fuchs, og blir gjerne betegnet som en folkebok, datidens underholdningslitteratur. Den var i hvert fall umåtelig populær; her samles en rekke av de felleseuropeiske fortellingene om den lure reven (han heter altså Mickel), og hans kalamiteter med bjørnen (som er offeret i det siterte over), ulven og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen. Ifølge SDL er En Ræffue Bog ofte betraktet som Danmarks første barnebok.

Oppgi ånden kan også brukes billedlig om andre fenomener, som her i Nordlands Avis 23.12.1955: «Denne utvikling var ikke forutsett og slett ikke at parafinlampen i tumulten også ble løst fra sine forpliktelser. Den oppga ånden etter noen få blaff, heldigvis uten å eksplodere.»

–

Et steinkast

engelsk: a stone’s throw; tysk: einen Steinwurf, ein Katzensprung

Et omtrentlig lengdemål. Hvor langt en stein kan kastes, vil naturlig nok variere med kastearmen, men brukes generelt om noe som ikke er svært langt unna.

Før standardiserte lengdemål var det kanskje naturlig å bruke slike asossiative lengder, men i dag er bruken ofte eufemistisk for å angi avstander nærmere enn de i virkeligheten er, særlig i eiendomsmeglerbransjen, og særlig om avstand til sjøen. I en båt i storm kan det fortone seg noe tilsvarende andre veien, som i diktet En Norsk Höst av Jens Zetlitz (1800 side 59): «– Et Steenkast knap fra Landet – kjendte hytter,/Som spottende imöde smiler dem,/Men intet Rednings Haab. Dem intet nytter/Den nære Strand, det lykkelige Hjem».

Holberg er pussig detaljert når han benytter denne omtrentligheten i Dannemarks Riges Historie (1733, side 320): «[d]en Kongelige Felt-Herre Johan Rantzov, da han merkede Fiendernes Forsæt, holdt han sit Folk stille udi god Orden, og ikke bevægede sig, førend de vare komne ham nær paa et  Steenkast, da rykte han dem imod, og lod tillige med nogle Ryttere angribe dem udi Flankene, hvilket skeede med saadan Eftertryk, saa at deres Orden blev adsplidt, og de begyndte at tage Flugten». Han oppgir ikke kildene til beskrivelsen. Oslo-biskopen Jens Nilssøn brukte det hyppig sammen med pileskudd i beskrivelsene av sine «visitaser» rundt i sognene (her fra 1594, s. 246): «Saa droge wi fra Ingedalsbro i norduest 3. pilskud, om 2. gaarder kallis Øyestad liggendis paa den høyre haand 1 pilskudd fra veyen, i synder och nord fra hin anden 1 stenkast.» Det oppgis på wikipedia at det var et mye brukt lengdemål i norrøn tid, uten nærmere angivelse, men på den overbevisende siden til Arild Hauge om norrøne forhold, nevnes kun alen, raster og dagsseilaser. Det virker ikke urimelig at de må ha hatt mål på avstander mellom alen (ca. 0,6 m) og raster (ca. 6 km), men søk i norrøne tekster på heimskringla.no gir kun treff på steiner som virkelig kastes, så det er ikke godt å si hva det var.

I Lukas 22,41 står: «Han slet seg fra dem så langt som et steinkast, falt på kne og ba», og tilsvarende oversatt av Luther (einem Steinworff), Wycliffe (a stonys cast) og i Christian IIIs bibel fra 1550. Og så finnes det i Homers Iliaden (tredje sang, 12). Iliaden fra ca. 750 fvt. inneholder også mål vi ikke lenger bruker: spydkast, diskoskast og dørsbredde (Kirk 1990, s. 137–138), men et steinkast forsvinner herved ut av skriftligheten som et av våre eldste stående uttrykk.

* Illustrasjon ved forfatteren

.

.