Drite på draget

engelsk: screw the pooch; tysk: vermasseln

Dumme seg ut. Gjøre en tabbe. Bevingede ord (2012) skriver at det stammer fra  landbruket, der skåka er det ene av to drag (skjæker) som hesten står mellom når den trekker. Hvis hesten skiter skjevt, havner det på draget. Videre hevdes det her at  uttrykket ble vanlig fra 70-tallet. Frasen er med i Gleditsch’ slangordbok Det får’n si fra 1952 og må altså ha hatt utbredelse forut for det.

Også Sylfest Lomheim hevder denne opprinnelsen i et nettmøte i Dagbladet 15. februar 2004: «[D]raget er frå den tida (eg enno hugsar) då me køyrde med slede eller kjerre. [H]esten kunne då stundom treffa feil og drita på draget, i staden for at skiten fall ned der han skulle – på bakken. [U]trykket er svært treffande, det betyr at nokon ikkje treffer!»

En annen forklaring ble trukket frem i fjernsynsprogrammet Typisk norsk med Petter Schjerven (NRK 2005) i en episode som omhandlet ord og uttrykk fra seilskutetiden. Her ble det påstått at å drite på draget kom av at sjøfolk slapp seg ut i forkant av båten for å kunne skite på tauet de trakk seg tilbake med. Kjell Ivar Vannebo i Prikken over i-en (2011) og Per Egil Hegge i Perler for Svin (2015), som begge også nevner hest og slede som mulig forklaring, skriver at draget er tauet under bommen, som kunne treffes hvis sjømannen gjorde fra seg derfra.

Ingen av teoriene underbygges med noen form for kilder, og det er få treff i litteraturen, så man får selv velge hva man synes passer.

* Illustrasjon: J. Leech fra Thomas Hood’s Comic Annual, 1846

 

 

Hollandsk syke

engelsk: dutch disease; tysk: holländische Krankheit

«Begrepet ‘hollandsk syke’ har vært brukt om de negative virkninger inntekter fra naturressurser har på industriproduksjonen og konkurranseevnen for tradisjonell eksport- og importkonkurrerende virksomhet. Betegnelsen er oppstått fordi gassforekomstene på Gronningen-feltet [oppdaget i 1959] førte til overføring av ressurser fra konkurranseutsatt til skjermet virksomhet i Nederland.» Dette skriver Victor Norman på s. 198 i En liten, åpen økonomi fra 1983, en bok som med senere utgaver har vært obligatorisk pensum for de fleste siviløkonomstudenter i Norge og er første bok som behandler begrepet på norsk. Eldste treff er fra tidsskriftet Samtiden (1980) (ikke digitalt tilgjengelig). Ordet syke er ikke veldig vanlig frittstående, men betyr bare sykdom tilsvarende i engelsk syke (rakitt) og, vanligere, i sammensetninger som sukkersyke.

«De store inntektene som Nederland fikk fra gassforekomstene på Groningen-feltet fra slutten av 1960-tallet, finansierte en sterk vekst i offentlige utgifter. Utgiftsveksten førte til tap av konkurranseevne og nedleggelse av arbeidsplasser i konkurranseutsatt sektor […] Først i andre halvdel av 1990-tallet kunne en noenlunde sikkert si at den nederlandske økonomien var kommet over problemene som fulgte av den store bruken av gassinntekter på 1970-tallet.»  (Artikkel på regjeringen.no 22.10.2014.)

Uttrykket hollandsk syke stammer fra artikkelen «The Dutch Disease» i The Economist 26.11.1977 (side 82–83). At Norge har fremstått som vaksinert mot sykdommen har OECD kalt for The Norwegian paradox. Den såkalte handlingsregelen, der et forventet snitt på fire prosent avkastning fra Oljefondet kan skytes inn i statsbudsjettet, skal være opprettet for å forhindre hollandsk syke i Norge. Likevel advarer IMF (2009, 2013, 2014), sentralbanksjefer 2009, 2011, og OECD (2012) jevnlig om at sykdommen skal bryte ut her i landet. Boken til Norman er fortsatt pensum på NHH; vi får se om studentene forsto den.

Det er kanskje tilfeldig, men opplagt nevneverdig, at vi osgå har hollandsk almesyke (en sopp som kan komme til å utrydde almetrærne i Europa og Nord-Amerika, identifisert i Nederland i 1921). Det er videre umulig ikke å nevne tulipankrakket, den første allment omtalte finansboblen, som sprakk i Holland i 1637. Prisen for en enkelt tulipanløk kunne dette året være mer enn ti årslønner for en faglært håndverker. Galskapen ble fremstilt og popularisert i den underholdende boken Extraordinary Popular Delusions and the Madness of Crowds av Charles Mackay fra 1841 (The Tulipomania, 1841).

* Illustrasjon fra katalogen Verzameling van een Meenigte Tulipaanen 1637. Prisen på løken er anslått til 3000–4200 gulden, mens en håndverkerlønn samtidig var rundt 300

Gå fem på

engelsk: be taken in; tysk: sich hereinlegen lassen, auf den Leim gehen

La seg lure; tilsvarende å bli tatt ved nesen, gå på limpinnen, gå i baret.

Uttrykket er en del dokumentert fra 1940-årene. I nb.no er eldste treff i Akershus Amtstidende 16.03.1939 s. 7: «Et dårlig baklys og promillekjørerne gikk fem på. Follo politi hadde bilkontroll på Mosseveien igjen igår». I litteraturen finner vi det først i en oversettelse av Wodehouse’ Penger i skjul (1948, s. 77): «Jeg kan fortelle deg at hun har advart verten og sagt at hennes øyne hviler på ham, og at hvis han prøve å stikke til deg så meget som et forkrøblet kyllingbein, vil han gå fem på neste gang skjenkeretten blir behandlet i kommunestyret.» I Gleditsch’ slangordbok Det får’n si fra 1952 (s. 58) er det forklart med å tabbe seg ut. Slik er det også brukt i Arbeiderbladet 17.9.1946 s. 7: «På alle tungemål og dialekter bestilles telegrammer og sannelig må en holde ørene stive hvis en ikke vil gå fem på.» I dag er det nok mer oppfattet som å gå på et pek.  Hvordan man kan gå fem på noe annet enn klokkeslett, er uansett ikke særlig selvfølgelig.

Norsk språkråds Råd om språk (Landfald 1983, s. 71) samt Trytis Språkets ville vekster (1985, s. 114) og Marms Slang og sjargong (1962 s. 154) knytter talemåten til kortspillet Rødskjegg/Raudskjegg hvor man får fem straffepoeng for hver tabbe man gjør. Spillet skal ifølge Råd om språk også være kjent som Rev. Ingen av dem gir ytterligere opplysninger, men det gjentas i senere oppslagsverker som Bevingede ord (2012).  Som kortspill i Norge er Rødskjegg først nevnt i Ebba Haslunds Tøff kar, Petter (1958, s. 115), men uten å knytte det til frasen gå fem på. Kortspillboken Spillefuglen (1970, s. 123) kategoriserer det under svenske spill (også kalt «Fem opp») og beskriver greit spillets gang. Man begynner med 12 poeng og skal ned til null så fort som mulig. En rekke tabber, unnlatelser og tap underveis i spillet gir fem tilleggspoeng og derav da antagelig uttrykket å gå fem på. Det svenske nettstedet kortspelonline.se (26.5.2014) hevder også en svensk opprinnelse, fra 1920-årene, og foruten å angi reglene skriver de at «[s]peltekniskt är rödskägg en variant av nap (napoleon), som i sin tur är en förenklad form av euchre». Svenska Akademiens ordbok (SAOB) kan i hvert fall tidfeste spillet til en regelsamling fra 1949 (Werner og Sandgren, Kortoxen), men bare ut fra norske funn av uttrykket må det jo være eldre.

Rødskjegg var for øvrig tilnavnet på den tysk-romerske keiseren Fredrik I (1122–1190) Barbarossa, som betyr omtrent det samme på italiensk. Den osmanske beyen Oruç Reis (ca. 1474–1518) ble også hetende Barbarossa. Navnet skal ha oppstått som en misforståelse av tilnavnet Baba Oruç eller Baba Aruj (pappa Oruç) mens han hjalp store mengder jøder med å flykte fra Spania til Nord-Afrika etter Isabella Is Alhambra-edikt. I Europa er Oruç og hans bror Khair ed-Din primært beskrevet som sjørøvere, f.eks. på norsk Wikipedia, men det er en litt snever beskrivelse av mennene som senere ble admiral, Kapudan Pasha, og beylerbey (beyenes bey) og sikret et herredømme over Nord-Afrika for Det osmanske riket som varte nær 400 år. Om noen av disse eller andre rødskjegger har en sammenheng med kortspillet, må man kanskje prøve spillet for å finne ut.

* Illustrasjon av Thomas Hood, The Comic Annual 1831

–

 

 

Albuerom

engelsk: elbow room; tysk: Ellbogenfreiheit

Plass til å utfolde seg eller manøvrere; figurativt for ikke å bli holdt fast. Hvorfor denne underarmsknoken har større krav på frihet enn andre knokler, som for eksempel kneet, virker umiddelbart ikke rimelig, men med tanke på alle spisse albuer vi møter er det kanskje naturlig.

Noen ganger skrevet alburom. I 1856 skriver språkreformatoren Knud Knudsen i en anmerkning i Haandbog i dansk-norsk sproglære (s. 336) at «[m]an har forarget sig over f. Eks. Alburum, Albuled, med udeladt e, og sagt, at det kunde læses som Al-Burum, Al Buled. Nu, saa kan man jo sætte Bindetegn mellem Ledene, i alle Fald i de Dobbeltord, der som saadanne er nye, og saalænge de er nye, for at man let kan se, af hvilke Ord de bestaar.» Vi er altså ennå ikke enige om skrivemåten, men det viser at albuerom alt dengang alt var i bruk, men særlig eldre finner jeg det likevel ikke i søkebasene.

Det eldste i nb.no er hos P.A. Munch som i Morgenbladet 25.5.1849 har en «bemerkning» til Ludvig Kr. Daas avhandling Danmark – russisk eller skandinavisk: «… og mon den Frisindede Deel af den russiske Befolkning, mon overhoved nogen russisk Undersaat fryder sig ved Visheden om, at der i Sibirien er albuerum nok for ham selv og Tusinder af hans Medborger?».

Jeg tar med Ibsens anvendelse i De unges Forbund (1868, I): «Vi er de unge. Vi ejer Tiden; men Tiden ejer ogsaa os. Vor Rett er vor Pligt! Albuerum for enhver Daadskraft, for enhver Vilje, som er af det stærke! Hør mig! Vi vil stifte et Forbund. Pengesækken har opphørt at regere i Sognet!» Fra 1872 er det inne i ordbøkene (Geelmuydens Engelsk Ordbog, s. 142).

Den engelske formen er ifølge Etymonline benyttet fra 1530-tallet. Shakespeare lar det være et åndelig behov i History of King John (1596, V,7): «Ay, marry, now my soul hath elbow-room; / It would not out at windows nor at doors.» Jeg synes det er fint. Alle som har kjent litt på at det kan være trangt for sjelen av og til, har vel også følt lettelsen når den så får mer spillerom.

* Illustrasjon av Peter M. Papin, 1866

–

Ditt og datt

engelsk: this and that; tysk: dieses und jenes

Brukes omtrentlig lik dette og hint som ukonkret angivelse av forskjellige ting, litt av hvert, ofte mindre vesentlige. Ditt og datt er en paratagme, og kommer antageligvis fra det tilsvarende nederlandske dit en dat og nedertysk dit und dat (se Tryti, Språkets ville vekster 1985, s. 125).

«Han Hader var af Ægtestanden, / af frygt for Dit og Dat i Panden» skriver Johan Herman Wessel i diktet Toujours Perdrix (1784, utgitt posthumt i 1787, s. 189). Det er eldste treff i Nasjonalbiblioteket, og viser selvfølgelig til uttrykket horn i pannen.

Jens Baggesen bruker uttrykket i mangfoldige skrifter, som her i Poetiske Epistler (1814, s. 304): «Og at endog den Smule Apetit, / Jeg har til Dit og Dat, er tagen paa Credit», eller i Epistlerne til mig selv:

Hvis Ingen gider læst os her i Landet,
Saa trøst dig med, engang en søvnløs Nat,
Naar paa din glemte Bog du selv faaer fat,
At du deri vil finde Dit og Dat,
Der meer vil more dig, end meget Andet!

(Danske verker, bind 3, posthumt 1846, s. 161)

Wergeland i Stockholmsfareren No. 2 (1837) lar en journalist glede seg over sin jobb: «Hu! mine Herrer, naar jeg tænker paa alt det Dit og Dat, som jeg saaledes paa egen Haand med Tungen har sendt ud om Ham, den Fordømte! Men det var Sæbebobler, der skulde sejle Taarnet ned. Derimod nu, naar vi har et Blad, er det Bomber, store gedigne Bomber, fyldte med Alverdsens Ulykker.» På 1800-tallet finner vi også publikasjoner med titler som Noget om Dit og Dat, og deriblandt om Provst N. Hertzbergs Apologie for General Vejmesteren (J.C./anonym 1819) og Dit og dat fra 1860 – feuilletoner (Erik Bøgh 1862, og en spalte han skulle ha i Dagens Nyheder i mange år).

Her må også inntas rimet fra André Bjerkes ABC (1959, s. 49):

Disse tre små menn som heter
Ditt og Datt og Dummepetter,
sklir på sklien. Den er glatt!
En må dette. Er det Petter?
Eller er det Datt som detter?
Eller var det Ditt som datt?

* Illustrasjon fra Sebastian Brants Daß Narrenschyff ad Narragoniam, antageligvis utført av  Meister des Haintz Narr, 1494

Hvert jubelår (jubileum, jubel og jubelidiot)

engelsk: once in a blue moon; tysk: alle Jubeljahre

Noe som forekommer hvert jubelår, skjer svært sjelden, nesten aldri. Egentlig hvert femtiende år.

Akkurat ordet jubileum kommer via tysk, jubileum, via latin, jubilæus, som igjen er fra gresk, iṓbēlos, som er fra hebraisk, jobel: hvilket kan bety basun, eller egentlig værhorn, som skal ha vært trompeten brukt til å blåse igang jubelfesten. Bibelreferansen er Tredje Mosebok 25,8 flg.: «Så skal du telle sju sabbatsår fram, sju ganger sju år, så tiden for de sju sabbatsårene blir førtini år. (9) På den tiende dagen i den sjuende måneden skal du blåse høyt i horn; på soningsdagen skal dere la hornet lyde i hele landet. (10) Dere skal holde det femtiende året hellig og rope ut frihet i landet for alle som bor der. Det skal være et frigivelsesår for dere. Da skal dere komme tilbake, hver til sin eiendom og hver til sin slekt. (11) Det femtiende året skal være et frigivelsesår for dere. Da skal dere ikke så, ikke høste det som har vokst av seg selv, og ikke plukke druene av ustelte vinstokker. (12) For det er et frigivelsesår; det skal være hellig for dere. Dere kan spise det som marken selv bærer fram.»

Jeg blir ikke helt klok på om det er den tiende i den syvende måneden i det førtiniende året eller samme dato rett før 50-årsdagen det vises til. Første del av skriftstedet indikerer at et jubileum begynner etter 49 år, det femtiende året, og at selve 50-årsdagen markerer slutten på det hele. Til støtte for det kan vi lese i Jan Amos Comenius,  oversatt av Simon Mikkelsen Ydsted, som i den glimrende titulerte bok Bedrøffuelse Offuer Bedrøffuelse Oc Trøst Offuer Trøst (1629, 2,10) skriver: «Nu indeholder it Jubel aar 49 complete».

Det er mye annet man kunne påpekt ved dette bibelsitatet, men jeg vil fremheve snodigheten ved først å forby å høste det som har vokst av seg selv (11) og så tillate å spise det som marken selv bærer frem (12). Budskapet er uansett at et jubileum eller jubelår er en tid for feiring og muligens hvile. Og så skal det jubles, naturligvis, gjerne høyt i sky. Jubelår brukes nå ofte om et år det er verd å juble for, som i Dagsavisen 25.1.2016: «Jubelår for Oslo-teatrene. Pila for besøkstall ved de største teatrene i Oslo peker markant oppover. 2015 har vært et uvanlig godt teaterår, viser ferske besøkstall».

Den katolske kirke ved pave Bonifatius VIII innførte i 1300 at et hellig jubelår skulle forekomme hvert 100 år, da all synd ble tilgitt for pilegrimer som besøkte Peterskirken eller Pauluskirken i Roma (senere utvidet til de syv valfartskirkene). Egentlig var det et rykte i 1299 om at full avlat skulle innvilges alle nyttårsdagen som sendte en folkevandring av pilegrimer til Peterskirken. Paven var en god opportunist og utropte kirkehistoriens første Hellige År, et jubileumsår for Herrens fødsel, i dokumentet Antiquorum habet fidem relatio 22. februar. I 1350 tok utålmodigheten overhånd, og hvert femtiende år ble innstiftet som hellig jubelår. Deretter reviderte paven tidsspennet ned til 33 år, som svarte til Jesus’ levetid, og så endelig i 1470 til 25 års mellomrom. (Les mer om de forskjellige jubelårene på katolsk.no.) Denne relativiteten til jubelårets lengde stemmer fint med at frasen «hvert jubelår» ikke er noen konkret tidsangivelse, bare noe som rett nok forekommer, men sjelden. Barbara Ring i To aar efter (1908, s. 139): «Anne-Karine saa meget mistroisk paa onkel Mandt. Der pleiet ikke at komme pakker til ham oftere end hvert jubelaar.»

Jubelidiot er et godt fellesskandinavisk skjellsord. Det dukker opp i ordbøkene fra 1884, passende nok i Anton Larsens Svensk-dansk-norsk Haand-Ordbog. Første skjønnlitterære treff i nb.no er i samme panskandinaviske ånd fra slesvig-danske Carl Muusmanns Bondekunstneren (1894, s. 131), i en replikk lagt i munnen på en «svensker»: «Når man har bott i Paris i ett år, så skulle man vara riktig jubelidiot, om man vore tilsammans med en liten söt unge utan att göra henna till sin maitresse.»

[Ikke helt tilfeldig er dette blogginnlegg nummer 50 på klisjeer.no]

* Illustrasjon fra Emblemata Nova av Andreas Friedrich, 1617, via bibliOdyssey

 .

Gå på limpinnen

engelsk: to be duped; tysk: auf den Leim gehen

La seg lure; tilsvarende å bli tatt ved nesen, gå fem på.

Moth har oppført i ordboken sin (ca. 1700): «Lîm-pinde/de/kaldes pinde, som er besmûrt med fûglelîm, at fange fûgl med». Han har også Lîm-stang: «kaldes en hoi stang, besmûrt med fûgle lîm, hvormed fugl fanges.». Det kommer altså fra en jaktmetode på småfugl. I Hammers Norsk Huusholdnings-Kalender fra 1772 (s. 86) har et oppslag under Aprilis: «Nu og i Maji kan man tiilig om Morgenen og Aftenen ved Lokkefugle og Liimstang bestrøget med Fugleliim udi Marken fange sig adskillige Slags Sang-Fugle, som ere fornøjelige baade Sommer og Vinter.»

På tysk finnes en snodig bok uten forfatter fra 1594 med tittelen Rennplatz der Haasen mit der Leimstangen (Harenes løpebane med limstang) der flere av illustrasjonene viser et antennelignende fuglefangerutstyr: en høy stang med pinner stikkende ut. I Grimmelhausens Der Abentheuerliche Simplicissimus (1668, kap. 18) er mit der Leimstang laufen brukt overført for å jakte etter piker som en fuglefanger etter fugler; oppføre seg som en forelsket narr. I dag går man på limet i samme betydning som på norsk: auf den Leim gehen.

I svensk er limstång dokumentert i SAOB på 1500-tallet, og i overført betydning skrev Axel Oxenstierna 1635: «Jagh bekenner gerna, att nhär de gråhårige löpa medh limstången, ähr inthe på de unga att förundra». Også her er det tale om å oppføre seg som et fjols og fly etter jentene.

Holberg bruker løpe/gå med limstang i en rekke skrifter med dagens betydning, som i Huus-Spøgelse (1753, akt 2, scene 4): «Ha ha ha! nu fik jeg ham at løbe med Limstangen; thi Manden er alt Fanden i Vold hen i Jylland», eller som i Critiqve over Peder Paars i 4re Skiemte-Digte (1722):

Siig andre, som i Paars Chronologien leeder,
Siig kun paa mine Ord, at det ey andet heeder,
End med en Liimstang gaae, og giøre sig til nar;
Giv ickun kortelig hver Censor saadan Svar.

Det er ellers typisk Holberg å skrive et satirisk dikt som latterliggjør hans eget verk Peder Paars, utgitt et par år tidligere. Begge deler under pseudonymet Hans Michelsen. Det begynner med: «Holdt op Hans Michelsen at skrive saadant meere!»

Historisk har det vært flere billedlige betydninger dannet av å løpe, gå og hoppe med limstang og -pinne i norsk og dansk (se ODS for eksempler). Eldst i nb.no finner jeg limstang brukt i en oversettelse av P. Kegel fra 1661, (Tolff Aandelige Betænckninger, s. 191): «Hand legger icke allene sine Stricker oc Garn for mig, men hand havfer sin limstang, nemlig Lyst til stort Gods, Kierlighed til stort Venskab, Længsel effter stor Ære, oc i Begierlighed til kiødlig Vellyst.» Jeg er ikke helt sikker på hva som menes. Avisen Den Constitutionelle håner 8.9.1836 en utredning om hvorvidt kongen skal benevnes Carl III Johan i Norge eller Carl XIV Johan (som han var i Sverige, og som Den Constitutionelle var tilhenger av): «Det er et ret snurrigt Syn at see Actor og Statsborgeren [en annen avis] løbe i Kap med denne Liimstang, og, dersom Paastanden ikke var altfor ‘fortvivlet’, skulde man fristes til at troe, at Statsborgeren i dette Tilfælde selv havde ‘kjøbt Katten i Sækken’, og ikke gjennemseet Bogen, førend den stødte i Basunen.» Her er det gjøre seg til narr som er budskapet. I Danmark heter det nå oftest å hoppe på limpinden, og selv håper jeg sangfuglene nå får være i fred på marken uten å bli utsatt for stygge pek med lim.

* Illustrasjon fra Rennplatz der Haasen mit der Leimstangen 1594, Bayerische Staatsbibliothek

–

Bryte isen

engelsk: break the ice; tysk:  das Eis brechen

Overvinne sjenerthet eller forlegenhet i sosiale sammenhenger. Få praten igang. Man kan spørre om is er den rette metafor på den brennende ukomfortable følelsen av sosial utilstrekkelighet på et stevnemøte eller i selskapeligheter som går forut for at isen eventuelt blir brutt. Det inngår uansett i symboltradisjonen der kulde som bilde representerer utilnærmelighet og avvisning mens varme er åpne og inkluderende trekk.

Opprinnelig betød å bryte isen som bilde det å bane vei for andre, tråkke opp stien eller være først til å gjennomføre noe, greit overført fra å bryte isen på en fjord eller en elv for å la skipsfarten komme gjennom. Betydningsendringen har skjedd på både engelsk, tysk og dansk og norsk (og sikkert andre språk).

På latin som scindere glaciem finnes det i Erasmus’ Collectanea Adagiorum (1528, nr. 374), som igjen viser til den italiensk renessansehumanisten Francesco Filelfo (1398–1481) som kilde: glaciem fregi, «jeg har brutt isen». Ifølge Barker (2001, s. 277) skal dette være en av få fraser i Erasmus’ Adagia som ikke er å finne i klassiske verker.

På engelsk er det dokumentert i et brev skrevet fra fengselet av John Bradford i 1555 (Allen 2008): «Our dear brother Rogers hath broken the ice valiantly […] The next am I». Det er rekkefølgen de skal brennes som kjettere på bålet som er tema, og Rogers var altså først ut, noe som gir bildet med is ekstra kjølende effekt.

Deretter påstås det på phrases.org, og stthomas.edu m.fl. (uten at jeg kan se det er tilfellet) at det finnes i Thomas Norths oversettelse av Plutark, Lives of the Noble Grecians and Romans (1579): «To be the first to break the Ice of the Enterprize», en bok som skal ha vært en viktig inspirasjon og en leverandør av ordspill for Shakespeare. Shakespeare selv anvender uttrykket slik i Taming of the Shrew akt I, scene 2 (1593), som handler om rekkefølgen man gifter bort døtre:

If it be so, sir, that you are the man
Must stead us all, and me amongst the rest;
And if you break the ice, and do this feat,
Achieve the elder, set the younger free
For our access- whose hap shall be to have her
Will not so graceless be to be ingrate.

I England fikk begrepet sin nåværende betydning på slutten av 1600-tallet, i hvert fall finner jeg det slik i Samuel Butlers Hudibras (1678, s.110):

The Oratour we mention’d late,
Less troubled with the pangs of State,
Then with his own impatience,
To give himself first Audience,
After he had a while look’d wife,
At last broke silence, and the Ice.

Holberg bruker det i Dannemarks Riges Historie (f.eks. i bind 3, 1764, s. 251), men da konkret for å bryte opp isen for å hindre en hær å komme over en islagt elv eller fjord, eller motsatt, for å komme gjennom med en flåte. Figurativt ble det altså også her først brukt i betydningen brøyte vei eller å igangsette noe, som hos Tullin (1728–1765, Samlede skrifter 1773, s. 14): «Men at bryde Isen, hvor man seer, at Efterkommerne først i andet og tredie Leed kan høste Frugten». Antageligvis har meningen langsomt endret seg, kanskje påvirket av tilsvarende fra andre språk. Definitivt slik finner jeg det først i en svensk roman av C.J.L. Almqvist, oversatt til dansk i 1848: «… tillod Frøken Juliane Wefverstedt sig at yttre med et aabent og frimodigt Blik paa Kongen, som om hun talte til En af sine Ligemænd. Siden det i Aften skal være saaledes, tænkte hun, og Hans Majestæt vil behandles som Undersaat, maa Een bryde Isen» (Herrerne til Ekolsund, 2, s. 318)..

I dag ser man fortsatt ofte spor av den opprinnelige betydningen, som her i avisen Dagen 13. februar 2014: «Flem­ming Baunø kan hel­ler ikke ute­luk­ke at noen i hans korps vil synes at det er litt rart at han for­kyn­ner i en ka­tolsk me­nig­het. – Men noen må være den førs­te til å bryte isen.»

 

* Illustrasjon av Charles Altamont Doyle (far til Sir Arthur Conan Doyle) ca. 1860