Adams barn

engelsk: the children of Adam; tysk: Adams Kinder

Mennesket. Uttrykket kommer fra Bibelen, Siraks bok 40,1 (en av de deuterokanoniske bøkene): «Uro og strev er alle menneskers lodd, et tungt åk er lagt på Adams barn», men ikke i de første oversettelsene fra 1550 og 1633. Likevel er uttrykket i bruk fra 1500-tallet, som hos Hans Christensen Sthen: En Liden Haandbog (1578): «Ieg er den som riffuer aff Verden bort, / For Syndens skyld alle Adams Børn kort», og Hans Mogensens Ligprædicken Offuer Erlige Velbyrdige Jacob Huitfelds til Bæridzgaard Jordeferd i Trundhiem 9. Junij, Anno 1583 (upag., men s. 95): «Oc der som noget Adams Barn døde, før end det selff kunde Synde, da døde det i sin Faders venskaff oc forbund met Gud oc bleff saligt». Det anvendes lite i dag, utenom i religiøst motiverte tekster, om man skal dømme etter treffene i Nasjonalbiblioteket.

Se videre om Adam i Adamseple og I Adams drakt.

* Illustrasjon: Fra de Digulleville: Pèlerinage de vie humaine  1401–1410

.

–

Itte no knussel

engelsk: all in, no skimping; tysk: nicht zu knausern

Ordet knussel betyr gjerrighet, knipen. I Stor norsk Ordbok (Guttu) står det at det er «avledet av knuse i eldre betydning ‘knuge, gni’; ‘klemme på myntene’».

Barbra Rings novelle «Itte no knussel» ble først trykket i Magne’s Julenummer (barnebladet til IOGT) for julen 1908, og utgitt i samlingen Fnugg i 1909. Ring forteller om den rike og barnløse landhandlersken Marte Svennerud, som «holdt bygdens tøiler i sin haand». «Kunde folk betale, inddrev Marte Svennerud ubarmhjertig like til sidste øre. Kunde de ikke betale, slog hun en strek over hele Regnskabet. ‘Itte no knussel’, sa Marte Svennerud.» Da lærer Hansen dør og etterlater en fattig enke med syv barn, betaler Svennerud begravelsen med disse ordene på en lapp: «Je bitaler itte no knussel» (presten setter et velsignet komma etter bitaler). Og da enken lille julaften sklir i kjellertrappen og omkommer, må de syv barna fordeles på bygda. Mens saken diskuteres samme kveld, sitter ungeflokken på kjøkkenet og spiller kort om hvem av dem som skal vinne å komme til Svennerud. Da Marte hører at hun er førstepremien, ender det som en god julefortelling skal: «Je tar alle sju. Itte no knussel». Ring var en svært produktiv forfatter, men denne frasen er nok langt på vei det som har lengst holdbarhet av produksjonen.

Første bruk urelatert til Barbra Ring er i en omtale av forfatteren Hans Aanrud (kjent for Sidsel Sidsærk) i anledning hans 50-årsdag i Social-Demokraten 3.9.1913 s. 2: «Det er ikke noe knussel med Aanruds vorherre – kanske han dog er litt urimelig vrien med teologerne!» Det er nok en hentydning til Aanruds komedie Hanen (1906), som ifølge SNL har en «lun og vittig brodd mot teologene». Så finner man uttrykket i Drammens Tidende 19.1.1914, der en umorsom vits gjengis under overskriften Ikke no’ knussel: «– Papa, naar vi kommer til Dresden, maa vi gaa paa galeriet! / – Paa galeriet? Nei, barnet mit, vi har da gudskelov raad til at gaa i parket!»

Uttrykket har fra ganske tidlig eksistert med forskjellige skrivemåter: «ikke noget knussel idag, det er bymanden som betaler» (Gabriel Scott: Kilden, 1918, s. 64); Hulda Garborg bruker en bokmålsvariant i sin novelle «Midtvintersblot» (Mens dansen går, 1920, s. 7): «Men der ‘sat et fan’s hue paa’n’, og det var ikke noe knussel med’n paa noe vis». Ronald Bye, Arbeiderpartiets tidligere partisekretær, har også skrevet spenningsbøker. Her fra Spillet (1995, s. 101): «Sigarene var rådyre, men Terry kjøpte fem – ikke noe knussel. Han kunne jo gi dem til Mikkel til jul.»

Det er verd å påpeke at uttrykket finnes tilsvarende på svensk, på trykk fra 1882 i en oversettelse av Max Adeler [G.H. Clark]: Småstadssqvaller (s. 167): «Tacka vill jag när d’ä’ bra blandadt och inget knussel.» Et annet eksempel er Astrid Lindgrens billedbok Inget knussel, sa Emil i Lönneberga fra 1986, som på norsk er oversatt til Ikkeno’ knussel, sa Emil fra Lønneberget (og brukt i andre Emil-fortellinger, ofte i formen ittno knussel).

Om man sier itte, ikke, no, noe, ikkeno eller ittno, og om det er norsk eller svensk, blir uansett knuslete å henge seg opp i.

* Illustrasjon: Mummers, Robert Seymour, 1836

.

–

 

 

En hemsko

engelsk: a stumbling block, an obstacle; tysk: ein Hemmschuh

En hindring, noe som holder igjen. En hemsko, av tysk Hemmschuh, er en kileformet kloss som stopper et hjul fra å rulle, en brems i bakker eller under skinnegående hjul. Noe som hindrer hjulene i å gå rundt, både reelt og billedlig. Billedlig handler det både på tysk og norsk videre om en hindring, en ulempe.

I overført mening først funnet i oversettelsen av Charles Sealsfield, Vireien og Aristokraterne (1839, s. 139): «En stærkere Hemsko havde imidlertid denne Mands frygtelige Magt i sine egne Underbetjentes og Landsmænds sig krydsende Interesse og deres Fordærvelse». Ibsen skriver i et rimbrev til H.Ø. Blom (1859, l. 63 og 64), jeg tror det er humor: «Dansk Ordlag raader jo i hver en Linje, / Dansk Tænkesæt er Hemsko selv paa Vinje.» Jan Erik Volds essay «Glem ikke det grønne glasskåret!» (1965, Tydelig, 33, s. 296) er tilsynelatende alvorlig: «William Carlos Williams så aldri på sitt borgerlige yrke […] som noen hemsko for diktergjerningen». Williams var lege, hvorfor skulle han syntes det var en kloss under forfatterhjulet?

* Illustrasjon: George Cruikshank, The Deaf Postilion 1830

.

–

Kjeftament

Spøkefullt uttrykk for munn og mæle; ordet kjeft med fransk endelse. I Niels Nielsen Bergenske ord og vendinger (1979, s. 34) stavet kjeftamang. Ordet er på ingen måte særbergensk, men det passer godt på storkjefta folk.

Jeg finner ordet først i en oversettelse av Fritz Reuter, Paa landsbygden (1888, s. 37), om en fæl svigermor: «Og du, Karl, faar ikke ta dig nær af sligt et lidet Kjæftemang som dette her». Så en fin bruk i Mathias Skeibrok, Sandfærdige Skrøner og sligt noget fra 1891 (med illustrasjoner av Th. Kittelsen, s. 46): «Hans Ansigt, der udtrykte Hestehandlerbegavelse og Humor i hver Fold, bestod af et Par spillende Øine med Skjælm i hver Krog, en kraftig reiselysten Næse og en Mund, der indeholdt Materiale til 3–4 rimelige Kjæftamenter.» En hestehandler på den tiden hadde omtrent samme status som dagens bilselgere.

I Den Norske Studentersangforenings 50-Aarsjubileum er det trykket en vise av Øvre Richter Frich (antageligvis fra hans studentår 1891–92) kalt «En gemytlig vise til bestyrelsen» (s. 32): «Og vi er alle saa gla’ / at vi saa flink en formand ha’ / som bruge kan sit kjeftament saa bra’». Man kan nok mene mye om Richter Frich, men han fant nok sin rette hylle da han prioriterte kioskromaner fremfor viser og poesi.

Johan Bojer brukte uttrykket noe mer oppfinnsomt i Et folketog (1897, s. 355): «Ja, og kæftamentet blir presset ind paa en skinne, ja, og enten maa det gnides bestandig ellers ruster det fast. Mit er rustet fast, De hører vel, jeg snakker svært lidet i tinget nu.» Et nyere eksempel, om en som snakket mye i tinget, er Berit Waals beskrivelse av Gro Harlem Brundtland inntatt i Brundtlands bok Mitt liv (1997, s. 56): «Årsaken til at hun klarer å overtale både den ene og den andre er at hun har et fabelaktig kjeftament.» Vi får tro det var godt gnidd.

 * Illustrasjon: Thomas Rowlandson, The Cobbler’s Cure for a Scolding Wife, 1813

–