Velge mellom pest og kolera

engelsk: (choose between) the devil and the deep blue sea;
tysk: Wahl zwischen Pest und Cholera

Brukes når man må velge mellom to like ubehagelige muligheter. Et umulig valg.

Kolera har vært navnet på sykdom lenge, men ble ikke forstått før John Snow i 1854 laget et epidemiologisk kart («the ghost map») over et utbrudd i London. Ved hjelp av dette klarte man å identifisere en konkret vannpumpe som var infisert med kloakk, og at sykdommen ikke skyldtes f.eks. miasme og annet mystisk som den gang var helt comme il faut (S. Johnson 2006). Dette kan hevdes at også var gjennombruddet for infografikk, ideen om at visuell gjengivelse av data kan synliggjøre større sammenhenger, og siden hatet av IKEA-kunder verden over. Med pest tenker de fleste på lunge- og byllepest fra bakterien yersinia pestis, som tok livet av kanskje halvparten av Europa i løpet av noen få år på midten av 1300-tallet, kjent som svartedauden, og som fortsatt faktisk dukker opp her og der (WHO publiserer for tiden pestrapporter fra Madagaskar med få dagers mellomrom, og lesningen er rystende).

I lang tid omtaltes pest og kolera i tospann som skumle sykdomsutbrudd uten ennå fastsatt årsak. Folk dør; og kanskje var symptomene noe like (dog ikke mer enn at det var smittsomt og man døde på ubehagelig vis). Men valget mellom dem er nok en utfordring ingen turte tøyse med før de begge var relativt perifere som realitet. Den eldste dokumenterbare norske anvendelsen er om presidentvalget i Frankrike i avisen Friheten 20.5.1969 s. 16: «Men for kommunistene blir det som å velge mellom pest og kolera, den ene er like gal som den andre, eller like ‘god’». Fire år før skriver Der Spiegel (nr. 26/1965), tilsynelatende det eldste belegg på tysk, og pussig nok også om valgkamp i Frankrike: «Die Poujadisten Le Pen und Dides schlossen sich Tixiers Stab an, und Chef Poujade […] diente dem Kandidaten mit dem Slogan, die Entscheidung zwischen de Gaulle und Defferre sei wie eine ‘Wahl zwischen Pest und Cholera’». Det er videre lett å finne eksempler på engelsk anvendelse, men det ser ikke ut til å være helt etablert og allment. Også på engelsk er det gjerne om fransk politikk; Libcom.org 7.5.2017: «Le Pen or Macron: plague or cholera for the working-class in France and Europe». Det er også påfallende at Le Pen (far og datter) tilsynelatende stadig er involvert.

Formodentlig, dermed, har uttrykket opphav og utbredelse i Frankrike, og derfra smittet når pressen tar utgangspunkt i franske nyhetssaker i sin hjemlige rapportering. Nettavisen/NA24 1.5.2012: «Det blir som å velge mellom pest eller kolera. Uansett hvem som trekker det lengste strået, ser utsiktene mørke ut for fransk økonomi». Uttrykket er slående, og man kan lett tilgi journalistene for å overføre det til eget språk når nyheter skal spres. I Georges Planelles (red.): Les 1001 expressions préférées des Français (2012) tidfestes uttrykket choisir entre la peste et le choléra til 1880-årene, og anekdotisk til folkemunne om to sykehus i Lyon med en viss rivalisering. En får tro de var spesialisert på hver sin sykdom, og at det ikke var særlig heldig å bli innlagt på noen av dem.

Svaret viser seg for øvrig å være kolera. I en artikkel publisert på forskning.no 13.11.2015 (oversatt fra videnskab.dk) spør Marie Barse forskerne på Copenhagen Center for disaster research hva man skal velge, og samtlige velger kolera. I sin tid har begge sykdommene drept utallige, kolera antagelig flest – og fortsatt mange i Asia, mens pesten har rammet hardest i Europa. Byllepest og lungepest kan behandles med antibiotika hvis det blir gitt i tide, men dødeligheten regnes til rundt 50 % om det ikke behandles raskt, og den rammer med store smerter og ofte med tilleggslidelser. Kolera dreper ved dehydrering på grunn av diaré, men behandles enkelt med å tilføre salt og like mye væske som man mister. Det er rett nok altså flere som dør av kolera i dag, men har du anledning til å velge og vet hva som feiler deg, er det både mindre farlig og enklere å helbrede.

* Illustrasjon: Thomas Rowlandson, The English Dance of Death, 1815

.

–

Ta seg vann over hodet

engelsk: in over one’s head, bite off more than one can chew;
tysk: sich zu viel vornehmen, einer Aufgabe nicht gewachsen sein

Begynne på noe man ikke makter å fullføre. Ta på seg en oppgave større enn man klarer. Å ha hodet over vannet er et billedlig antonym, og kanskje også konkret. Å være på dypt vann og det engelske in over one’s head er sannsynligvis i samme metaforfamilie, men tilsynelatende er de alle langt yngre. Det er vel en grei antagelse at med vann over hodet er man i ferd med å drukne, og å drukne i arbeid eller andre problemer er også en relativt vanlig talemåte, men at man skal ta seg vannet der er i grunnen bare rart, med mindre man skal døpe seg selv (som også er rart). Før i tiden var da også uttrykket litt annerledes.

I Peder Laales ordspråk fra 1300-tallet lyder det: «Ho som lader vand offuer hoffuidet da løber det snart i ermene». Det kan man jo forstå som at å gjøre noe dumt får konsekvenser. Å La vann over hodet ble etter hvert kanskje tilsvarende merkelig; Christiern Pedersens kommentarer til ordtaket i 1515-utgaven forklarer at vann som er gydt ut over hodet pleier å flyte hurtig ned til ermene, men kritiserer ellers Laales latin, ikke hans dansk. Hos Peder Syv (1688) blir så vannet tatt: «Tager man sig Vandet over Hovedet, da løber det i Ærmerne». Grundtvig gjør et forsøk på å normalisere det i Danske Ordsprog og Mundheld (1845, nr. 1204) som «Hvem der hælder Vand over Hovedet, faaer det let i Ærmet», mens Mau (1879b, nr. 11 108) mener å ta seg vann over hodet er egnet «om den som indlader sig paa vovelige Foretagender, hvorved han let kan skade sig».

Ellers bør nevnes at hos Holberg får aktørene til stadighet helt vann over hodet,  (f.eks. i Den Vægelsindede, 1723, V,5): «i Steden for at faa et Kyß, eller i det ringeste Tack for saadan Høflighed, faar jeg Skieldsord og Vand over Hovedet». I Larsen/Nyborgs kommentarer til stykket kan man lese at «det var almindelig brugt at kaste vand efter folk for at vise sin ringeagt. Oluf Nielsen skriver om skikken: ‘Man skulde tro, at det var skident Vand [fx natpottens indhold], der saaledes blev hældt over Folk, men tvært imod skulde det være rent Vand. … det var en større Forhaanelse at kaste rent end skident Vand paa Folk.’ (Kjøbenhavns Historie og Beskrivelse, bd. 6, 1892, s. 26)». Om det har noen sammenheng, er vel ikke opplagt.

Christian Braunmann Tullin håpet nok også på kyss da han i 1752 skrev det innsmigrende «Et par Ord til de Skjønne» (Samtlige Skrifter I, 1770, s. 326): «Ak! mine skjønne, jeg staaer her og forsvarer eder, saa baade Puder og Sved triller mig ned over Panden i dette hede Veir; og har jeg ikke taget mig Vand over Hovedet?» Muligvis syntes hans kone, Mette Kruchow, at han hadde nettopp det. I J.N. Wilses Norsk Ordbog fra 1780 (som vel egentlig er en ordbok for Spydeberg-området) finner vi ordet vasko forklart som «at blive vaad paa Fødderne, it[em] tage Vand over Hovedet» (s. XXXVIII).

Charles Darwin ønsket seg helst en død, gammel hane i et brev til W.D. Fox 7. mai 1855 (oversatt i 1889): «jeg vil præparere skeletter af gamle haner. Hvis en gammel vild hane skulde dø, saa vær saa snil at huske paa mig; jeg bryr mig ikke om kalkununger og heller ikke om buldogger. Mange tak for dit tilbud. Jeg har hvalper af buldogger og mynder nedlagte i salt, og jeg har ladet unge føl af arbeidsheste og væddeløbsheste omhyggelig maale. Om jeg kommer til at utrette noget i dette emne, er vel tvilsomt. Jeg har tat mig vand over hodet. Din hengivne C. Darwin.» Her er det så mye å peke på at jeg like godt lar være.

* Illustrasjon: Robert Seymour, Louisa Henrietta Sheridans The Comic Offering 1832

–

.

–

 

 

Ved på rot

Gjenspeiler den økonomiske verdien av levende trær, og er et skogbrukøkonomisk begrep for ufelt tre som skal bli til ved. I salg vil ved på rot si at treet må felles og tas hånd om av kjøperen selv. Det kan også gjenspeile enkeltes litt ensrettede og uheldige syn på trær som intet annet. Uttrykket finnes i Amund Hellands topografisk-statistisk beskrivelse over Norges land og folk, bind XVII (1909, s. 519): «Alle til hugst og salg eller industriel produktion bestemte bartræer skal udblinkes i ren ved paa rod og stamme.»

Skog på rot beskriver noe tilsvarende (uten spesifikasjonen om at det ikke er verd mer enn som ved); først funnet i en (svensk) rubrukkannonse i Aftenposten 18.3.1888: «Skog paa rot. Trehundra tusen stycken furu- och granträd ur Smålands vackraste skogstrakter försäljas gennom Maurin & Olsen», og slik i Folkestad, Skogbrukslære (1919, s. 155): «Foruten som fremdrevet selges næsten i alle vassdrag større eller mindre mengder skog på rot. Rotsalg er visstnok nu litt avtagende.» Rotverdi (først i NB i St.prp. nr. 2 (1919–1920)) er verdien av levende skog.

I mer overført betydning kan det benyttes om en hvilken som helst gjenstand (f.eks. et hus) til salgs i den forfatning og på det sted det befinner seg, og at kjøperen selv må demontere og frakte bort tingen, se f.eks. rubrikkannonse i Arbeiderbladet 14.11.1995: «Brukt hvit kjøkkeninnredning selges på rot». Enda mer metaforisk kan det bli om skogbrukeren ikke driver sin skog, og lar trærne råtne på rot. Det er som kjent dårlig for etterveksten.

* Illustrasjon: Thoralf Klouman, 1928

 .

.

Duvende bryster, vuggende hofter

engelsk: heaving breasts, swaying hips; tysk: schwankend Brüste, wiegenden Hüften

Så vidt jeg kan se, begynner klisjeen med duvende bryster hos Nils Kjær, Siste epistler (1924, s. 83), i beskrivelsen av matronen donna Valerias kløft og bryster ved hjelp av et kostbart gullsmykke: «Denne kjæde av tykke guldringer laa paa en utstillingsmontre av en duvende barm, og dens mangfoldige lænker møttes midt i barmens begynnende schisma i et beskedent men tydelig guldhorn – en amulet til værn mot onde øine.» Det var tydeligvis ikke et vern mot forfatterens blikk.

Einar Schibbye, kringkastingsmannen kjent som onkel Einar i Barnetimen, og dessverre senere medlem av Nasjonal Samling, skrev også kriminalromaner. I Lugar nr. 36 fra 1946 (s. 54) kan vi lese «Fru With med gyngende skuldre, duvende bryst og vuggende hofter banet seg fram til oss.» Gustav Sandgren, Naken vind (1965, s. 15): «Jenter han aldri hadde lagt merke til på gaten før, fikk nå plutselig duvende bryster og førte hoftene sine på en urovekkende måte.» I samme stil hos Carter Brown, Arving er arving verst (1972, s. 72): «Hun reiste seg med vuggende hofter og duvende bryster, og kortet inn avstanden mellom oss.» Masterson/Hallbings Morgan Kane ser det samme i Møte i Tascosa (1975, s. 60): «Og der kom hun – med vuggende hofter og duvende bryster, kledd i en praktfull drakt i sort og rødt og sølv.» En variant med byste er brukt av Knut Faldbakken i romanen Sin mors hus (1969, s. 127): «Men synene av morens fulle, duvende byste (når han hjalp henne å strekke lakner) jôg i ham som forgiftede piler.» Vi får gi Faldbakken det at han ikke omtaler sin mors hofter i samme avsnitt.

Vuggende hofter ser nesten ut til følge de duvende brystene som en naturlov, men slike hofter er nevnt alt i en omtale av Gina Aas Ofelios fremføring av Carmen i Kristiania Intelligentssedler 10. september 1888: «Som hun plantede sine Øine hungrigt paa hver Mand, der kom indenfor hendes Rækkevidde, som hun lænede sig til dem, som hun dansede for dem med vuggende Hofter og udbredte Arme.» Det skulle altså gå en stund før de fikk følge av brystene, men siden har de vugget duvende sammen inn i solnedgangen.

Illustrasjon: The Umbrella, George Cruikshank, 1820

I vilden sky

engelsk: at the top of one’s voice; tysk: aus vollem Hals

Høyt og uhemmet, overalt. Vi roper, skriker og synger i vilden sky, og kanskje kan vi også bruke penger slik, som i Peder Mork, En Forelskelse (1901, s. 65): «Brugt penger i vilden sky for at – behage hendes aller legemligste øine».

Denne vilden er en akkusativbøyning som sitter som rest i enkelte adjektiver «i stivnede uttrykk som gjerne har en utpreget poetisk klang», ifølge Riksmålsforbundets gramatikk 2014 pkt. 4.3, og nevnt i Bokmålsordboken og tilsvarende forklart for dansk i SDL.

Ikke om skyene, men om bakken i en kontrakt mellom «Waranger Finner oc Normændene» fra 1591 (Solberg s. 209): «Dis heller maa forbemelte Finner lade deris Reener haffve underholdning paa vilden Marck …» Ikke om skyene, men om havet, dukker det opp i et bryllupsvers signert Peder Andersøn Kieb (1693): «Naar hand paa vilden Søe sig hafver gifvet ud, / Da slaar hand sin Tilliid paa dend trofaste Gud», og samme år i Jens Pedersen Munchs Mange Guds Børns i alle Stænder bedrøfvelige og dog salige Død i Hafs-Nød (s. 128): «Igjennem vilden Strand og dend blaa-grønne Bølge».

Frederik Høegh-Guldberg er den første jeg kan se knytte det til skyene i Et Ord til sin Tid (1813, s. 42): «Men, og alle Tænder klappre, nu øines, nu høres han; nu skingrer Trompetens Seiersmarsch i vilden Sky». Videre et eksempel fra Det Norske Nationalblad 28.1.1819: «Man kan ikke altid forklare sig, hvad der binder Mund og Tunge paa den, der tier, dertil kan være idetmindste ligesaa ædle Bevæggrunde som for den, der med Skoledrengens Kaadhed skriger i vilden Sky».

Jeg synes det er litt underlig at man ikke finner eldre og mange flere eksempler hvis det er et stivnet uttrykk; kasusbøyningene var stort sett borte rundt 1500 (se f.eks. Åse Wetås 2008). Frasen kan ikke dokumenteres før tidlig på 1800-tallet. Hvor har den vært i disse 300 årene? Mer trolig er det vel at andre villstyringer (i vilden sjø, i vilden mark osv.) som poetiske bilder har smittet over på skyene, og at uttrykket har kommet til som nygammelt senere.

* Illustrasjon: Robert Seymour: London Carol Singers, fra T.K. Herveys The book of Christmas 1836

 

.

Vekk som en sviske

engelsk: to disappear completely, gone like a shot; tysk: in der Versenkung verschwinden

Plutselig helt borte. Svisker smaker i beste fall middels godt, så hvorfor de skulle forsvinne så plutselig er ikke opplagt.

Johan Vibe gir det eldste eksemplet jeg finner i Alexander Møllers Erindringer (1875, s. 31). Problemstillingen er valget mellom arak eller cognac som middel mot trikiner. Hovedsaken er at «‘Maven er gandske fuld af Brændevin […] Naar vi ovenpaa det, som de har faaet før, slaar paa dem lidt Arak, saa tænker jeg, de maa være væk som en Svedske,’ sagde Hørven». Deretter finner man uttrykket i en rekke eksempler som ingen kaster særlig lys over opprinnelsen: Jonas Lie i Onde magter (1890, s. 69): «‘Ja—a—a,’ — gispede Klaus under den lystige Ihukommelse, — ‘he—lt, til vi hørte, han raabte paa Vold der nedenunder, og de rendte i Dørene; — da var vi væk som Svedsker . . . Jeg fulgte Abraham hjem jeg, — ja Bækkevold ogsaa.’». Thomas P. Krag (bror til Vilhelm) i Enken (1899): «Det skal hjælpe saa godt at la Saltvandsvinden blæse paa sig, og jeg vil heller forsvinde som en Sviske i Atlanterhavet, end jeg vil gaa slig, som jeg i lang Tid har gaaet.»

Klaus Hagerup gjør fin bruk av det i Maratonherren (1998, s. 154): «[Wormdal] ville være savnet. Han var et menneske han også, og han ville at folk skulle huske ham. Aller helst ønsket han selvfølgelig at uttrykket ‘vekk som en sviske’ engang skulle bli erstattet med ‘vekk som en Wormdal’, men det var kanskje for mye forlangt.»

Selv om det er sært på norsk, kan det dukke opp i oversettelser, som f.eks. i R.L. Stevensons Den sorte pil (1903) (The Black Arrow 1888) der «‘By the mass,’ cried Lawless, half arising, ‘I am gone!’», lyder på norsk (s. 174) «‘har det seg slig, saa er jeg væk som en sviske,’ sa Lawless og reiste paa sig». I Charlotte Brontës Villette (1853) blir «gone like a shot» oversatt av Ragnfrid Stokke (2000, s. 477) med «vekk som en sviske». 

Før klarte eller gjorde man noe som en sviske i betydningen med letthet, og dette uttrykket finnes fortsatt, i noen grad, i Danmark (der ting ikke forsvinner som svisker). Heller ikke det gir noen umiddelbar mening. Det er oppført i Fausbølls Bidrag til en Ordbog over Gadesproget og saakaldt Daglig Tale (1866, s. 363): «Svedske – i Forbindelsen: som en Svedske = med Lethed», og det følger et eksempel fra Grundtvigs Saxo-oversettelse (1818): «han kunde tage Danmark som en Svedske» (bind I, s. 228). Det er vel trolig en utvikling av dette som har skapt det pussige, særnorske forsvinningsnummeret.

* Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1838

–

Kjempe mot vindmøller

engelsk: tilting at windmills; tysk: gegen Windmühlen kämpfen

Å kjempe mot innbilte motstandere, en håpløs kamp mot egne vrangforestillinger. Passer bra om konspirasjonsteoretikere.

Opprinnelsen er den minneverdige scenen i Miguel de Cervantes Saavedras Don Quijote (El ingenioso hidalgo Don Quixote de La Mancha, første bok, fra 1605), «ridderen av den bedrøvelige skikkelse», som angriper vindmøller i den overbevisning at de er kjemper. Det går ikke så bra (her 1916-oversettelsen, s. 66): «vel dækket av sit skjold og med fældet lanse, sprængte han Rocinantes fyrigste galop mot den nærmeste mølle; men i det samme han gav den et lansestød i vingen, begyndte vinden at drive den saa forskrækkelig at den splintret lansen og trak med sig baade hest og rytter, som ilde tilredt blev slængt bortover marken.»

En anmeldelse av Bjørnsons Dikt til Statsraad Stang i Aftenposten 22.9.1871 er morsom lesning: «Digtet er, som Digt betragtet, ret smukt, og hører til de saare faa Digte fra Bjørnsons sidste uheldige politiske og polemiske Periode, hvori man endnu kan spore Glimt af, at Digtekunstens harmoniske, fredelskende Muse ikke totalt har forladt ham under hans forvirrede Kamp a la Don Quixote med alskens politiske Vejrmøller; men saameget mere maa man, naar man har bemærket dette poetiske Glimt under den politiske Aske, beklage, at der er Udsigt til at ogsaa denne gjenværende Gnist kan slukkes, dersom han fremdeles vil fremture i Misforstaaelsen af sit Kald og sin Opgave i Livet.»

Holberg omtaler å kjempe mot vindmøller et par ganger, som i Heltindehistorier II (1745, s. 246): «En fornuftig Mand bukker sig, naar han gaaer igiennem lave Dørre, en Daare derimod løber Hovedet mod Veggen, og med Don Qvixot duellerer med Vindmøller», men altså begge ganger uttalt med referanse til Don Quijote. Charlotta Dorothea Biehl oversatte Cervantes’ roman til dansk først i 1776, men Cervantes var nok vel kjent blant de språkmektige lenge før. Det er mye Quijote i både Erasmus Montanus og Jeppe paa Bierget (hva er det forresten med Holberg og fjell?). I Moths ordbok fra ca. 1700, under oppslaget slag, kan man se uttrykket «Hand har fâedt et slag af en veirmølle», som nok er en referanse til Cervantes, og nevnte Biehl brukte denne formuleringen i et av sine egne stykker (via ODS): «Det er en meget latterlig Karl, han forekommer mig, som om han havde faaet et Slag af en Veir-Mølle».

Wergeland lar Don Quixote opptre i stykket Phantasmer (1829) og selv fortelle at han «med egen Haand, hugget en Veirmølle sønder og sammen», men først mot siste fjerdepart av århundret ser det ut til at å fekte/kjempe/slåss med vindmøller er allmenn fellesreferanse i skriftlige kilder uten også å vise til opphavet. Det er inkludert som «Han fægter gjærne mod vejrmøller» i Maus Dansk Ordsprogs-Skat 2 1879 (s. 55) uten noen ytterligere referanser.

I dag støter man ofte på klisjeen i betydningen å kjempe mot en overlegen eller uslåelig fiende. Tom Kristensen i Dypet (2010): «Ja, vi møtes en liten gjeng, jevnlig. Vi kjemper en kamp mot jævlig svære vindmøller.» Noen vil hevde at dette er feilbruk, men det spørs om det ikke bare er en kamp mot vindmøller å tro at uttrykkets opprinnelige røtter er en evig rettesnor for noe rett eller galt, eller at det nytter å protestere mot en frases faktiske anvendelse. Om ikke annet er det i hvert fall i Sancho Panzas ånd å misforstå og vrenge på etablerte ordtak.

Miguel de Cervantes Saavedra døde den 23. april for 400 år siden, samme dag som William Shakespeare, tre dager forut for denne posten.

* Illustrasjon: Gustave Doré 1863

–

–

Hel ved

engelsk: a real mensch (US), thoroughly decent; tysk: grundanständig, aufrecht

Hel ved vil si trevirke som ikke er f.eks. kryssfiner, men altså heltre. Det er lett å overføre til mennesker som «synes støpt i ett stykke», er tvers igjennom hederlige og gjennomført stødige. Det er en utvilsomt solid person man kan stole på og regne med, selv om vedkommende ellers godt kan ha feil og mangler. Man kunne jo tro at en person som er hel ved, har lett for å være ganske forstokket. Klisjeen gir ingen treff i dansk korpus, og da oversettelsen av den pussige bestselgeren om vedstabling av Lars Mytting Hel ved (2011) til svensk heter Ved – allt om huggning, stapling och torkning – och vedeldningens själ (2012), kan man anta det heller ikke finnes i Sverige.

Hans E. Kinck har brukt denne metaforen en rekke ganger, og eldste funn er i boken Gammel jord, i et avsnitt om den italienske poeten Giosué Carducci (1907, s. 23): «Og altsaa for dette, som vi i øieblikket opfatter som italiensk aand, for det utadvendte, for al den herlige vitalitet, som ikke kjender tvil, men som ogsaa er forment at baade naa ned i virkelig ny muld, er han, baade som menneske og i sin kunst, i bedtste forstand et helstøbt uttryk, en type. I ham er hel ved.» Kinck har også skrevet neste treff, i Paa Ekre’rnes gaard (1913, s. 174): «Du er ung. Det er ingen gold vanmakt i dit hjerte. Jeg siger ved min mand: der er hel ved i dig». Et nytt eksempel finnes i Vårt Land 6.6.2011: «Autentisk ledelse handler om at du leder ut fra den personen du er, både personlig og kompetansemessig, skriver Kvålshaug. / Hun påpeker at det vil si at lederen er tydelig på sine styrker og svakheter, at man er en person som alle medarbeiderne, og ikke en superhelt uten svakheter. / – Vi har et godt norsk begrep på dette, og det er å være ‘hel ved’, sier Kvålshaug.»

Frasen kan også brukes om et gjennomført godt arbeid, som H. Steinsholt i Kart og plan nr. 2/2012 i en anmeldelse av artikkelsamlingen Ekspropriasjon: «Anja Ankeruds bidrag; ‘Reguleringsplanens betydning for ekspropriasjonserstatningen’, må være et standardverk på temaet så langt. Dette er hel ved; grundig og utfyllende», eller om en gjenstand, som i denne bilomtalen i Tønsbergs Blad 3.6.2010: «Her spiller chassiselementer fra 7-serien og 5 GT inn, og bidrar til en komplett bil som kombinerer sport og komfort på en elegant måte. Alt oppleves så samstemt. Dette er hel ved!»

* Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1830

 

Verden står ikke til påske

Nå står ikke verden til påske og lignende utsagn er uttrykk for stor forbauselse. Man kan spekulere i om påske er valgt som skjæringspunkt fordi Jesus dermed ikke kan gjennopstå i tide til å rydde opp i problemene (påskemorgen slukker som kjent sorgen). Ellers er det mulig å tolke noe ut av oppslaget Pâske hos Moth (ca. 1700): «pâske kommer lige tilig. siges om det, som ingen magt ligger pâ, enten det skêer eller ei. til pâske», altså et uttrykk for en uavvendelighet (som  kun verdens undergang kan stoppe).

Som så ofte ellers går eldste skriftlige treff tilbake til Holberg. Først i komedien Jule-stue fra 1724, 5: «Naar Verden staar til Paaske, saa skal jeg give min Hals, de Topper, Fabler, Favoriter ere ikke andet end Lucifers Paafund.» Holberg spiller på uttrykket igjen i Hexerie fra 1731 (I,3): «Ja ja, jeg vil ikke spaae ilde, men see kun til, hvor det vil gaae, om Verden staaer noget længer, men jeg haaber, at vi har Enden inden Paasche, thi jeg har saa mine visse Tegn». Det er såpass indirekte at jeg antar frasen var etablert godt forut for ham.

L. Dietrichson holdt i 1866 tre foredrag i universitetets festsal, der han akket seg over klesmotene og andre bekledningsinnfall (Moder og dragtreform 1867, s. 73): «Thi enten en mode, en tidsforandring er fornuftig eller ei, vil der altid danne sig et kor, som skjender paa den./De, som skjender, er naturligvis de, som skal betale legen, og dette er i regelen familiefædrene, vi er de evige Jeronimuser, der altid mener, at for disse forbandede falbelader og toppes skyld, staar ikke verden til paaske!» Dietrichson hadde utvilsomt nærlest sin Holberg, og jeg skylder ham å gjøre oppmerksom på at foredragene er ganske underholdende og langt fra surmagete.

Aftenposten skriver 4.9.1868 i en rapport fra Paris om en krig mellom Preussen samt en rekke tyske allierte og Frankrike som på journalisten virker like uavvendelig som påsken: «I Mangel af virkeligt politisk Nyt underholde Korrespondenterne fra Paris til de tyske Blade deres Publikum med de taabeligste Rygter, beregnede paa at fremstille Frankrig som et af Revolutioner undergravet Samfund, der rimeligvis ikke vil staa til Paaske, selv om Preussen ikke velvillig paatager sig at forkorte dets Dødskamp ved Hjælp af sin uovervindelige Armee.» Det skulle gå nesten to år før Den fransk-tyske krigen brøt ut. Og den uovervinnelige armeen til Bismarck utraderte virkelig den franske før de avsatte keiser Napoleon III, som igjen ledet til opprettelsen av Den tredje franske republikk og det tyske keiserdømme.

Publisering av denne posten er lagt til langfredag. Ja til Paaske!, skal ifølge ODS ha vært et «Mundheld blandt Almuen», og hvis dette leses av noen sto verden til påske også i år! Puh!

* Illustrasjon: Running Spirits av Thomas Hood fra The Comic Annual 1831

–

 

Ikke tapt bak en vogn

engelsk: to be nobody’s fool; tysk: nicht auf den Kopf gefallen sein

Å være rådsnar, ikke dum. Man sier ikke om noen at de er tapt bak en vogn, det brukes kun nektende, men implisitt betyr det jo at den som befinner seg tapt bak vognen er motsatt anlagt. Tapt brukes her i betydningen mistet, og frasen er beslektet med uttrykket å falle av lasset, som betegner det å ikke klare å holde følge, både overført og reelt.

Hos Peder Syv (bind II, 1688, nr. 10951) er det forklart noe annerledes: «Hand sidder som hand var tabt af en vogn […] ): i dybe tanker». Moths ordbok (1686–1719) gir på oppslaget tabe eksempelet: «Jeg er ikke mere tabt bàg af en vogn end hand». Det latinske sitatet som følger, Ego illum in omnibus æquo, skulle bety noe sånt som at jeg gjør det hele med sinnsro, likegyldighet, og kan vel med litt godvilje tolkes i samsvar med Peder Syv. Moth gir alltid latinske illustrasjoner/oversettelser til uttrykkene i ordboken sin, men de fremstår ofte som litt anstrengte. Hans Mikkelsen (1710–1796) skrev i sangen Extract af en heel Søndag-Eftermiddags Landsby-Prædiken (publisert posthumt i boken Digte i 1860, s. 146): «Men det er vel troligt nok: / Du har staaet som en Stok / Og omkring Dig gabet, / Som af Vognen tabet.»

Eldste bruk med dagens betydning finner jeg i oversettelsen Charlotta Dorothea Biehl gjorde av Don Quixote i 1776 (bind II, s. 164): «Tænk aldrig … at giøre mig Blaar for; thi jeg er, Gud skee Lov! ikke tabt bag af en Vogn», mens Edvard Storm i En nye og sandfærdig Historie om Jesper Hansen (1791, s. 37) benytter det slik: «Tael dog ikke saaledes, Naboe Jeremias, var mit Svar, Gud har givet mig en god Forstand, frisk og rask er jeg, jeg er hverken Spiller eller Dranker, arbeider med en god Villie, og eders Datter er heller ikke tabt bag af en Vogn. Hvor skulde da den Nød og Kummer komme fra, naar vi begge arbeide flittig?»

Rent spekulativt kan man anta at en som i distraksjon glemte å holde seg fast og falt av kjøretøyet, ikke har vært på sitt skarpeste og mest tilstedeværende. Det kan jo være bakgrunnen for uttrykket, men hvorfor akkurat det å ramle av og bak vognen er brukbart som en allmenngyldig beskrivelse for sløvsinn eller dumskap gir ingen kilder jeg har funnet noen forklaring på.

Klisjeen står lagelig til for kontaminasjonsfeil, som for eksempel i Kirkebys Engelsk-norsk ordbok fra 1995, på oppslaget snuff, he’s up to snuff, som blir oversatt med «han er ingen tosk, han er ikke tapt bak en låvedør». Antagelig er det nettopp uttrykk med uforståelig opphav som er nærmest å blande sammen med andre fraser.

* Tegning av Thomas Hood, The Comic Annual 1835

.