Nessekonge

engelsk: petty king; tysk: Kleinkönig

Småkonge (hvis rike kun er noen nes). Mektig person på et småsted. Ofte nedsettende i begge tilfeller. Moth (ca. 1700): Under-konge eller Nesse-konge «kaldtes den, fordum, som hafde titel af konge, og hafde kun et neß, eller syssel at râde over».

Uttrykket er å finne i Sturla Tordssons Haakon Haakonssøns saga ca. 1265, (Saga Hakonar Hakonarsonar  i Fornmanna sögur b9, 15 s. 255): «þá munu margir vera neskonúngarnir brátt», og tilsvarende versjonen i Flateyjarbok b3, 16 s. 15: «þa kann vera at margr verdi neskonungrinn». I Bugges oversettelse (1914, s. 15): «Men hvis I, trønder, vil dra de mænd frem, som er eders frænder eller fostbrødre, naar de har noget frændskap med kongerne eller kan regne sin æt til dem, og saaledes enhver skal holde paa sine fostbrødre og frænder, da vil det snart bli mange neskonger». 

Videre i Absalon Pederssøn Beyers «Norges Beskrivelse» (1567–1570, fra Norske magasin 1,III 1858 s. 72): «Dog haver det ganske Noriges rige af nogen fremmed konge aldrig været vunnet med herreskjold, endog Saxo Grammaticus skriver, at Norige haver mange gange været undertvunget, dog skal man det ej forstaa om det ganske rige, som da var skiftet udi saa mange kongeriger, som der er nu er fogder til. Derfor kalles de og Nessekonger.» Det kan virke som de var strødd utover landet; Hans Strøm, Physisk og Oeconomisk Beskrivelse over Fogderiet Søndmør (1762–1766, del 2 s. 487): «Ring-Fieldet, som skal have faaet sit Navn af en Næsse-konge Ring, der siges at have boet her paa Gaarden i gamle Dage».

Først om noe annet enn en reell stormann eller småkonge i Ambrosius Stub (d. 1758), som hadde en høne å plukke med tollvesenet i diktet Forhadte Navn af Toldforpagter: «I sige nok: De Folk regiere, / Som Næssekonger i et Land, / De krige, tvinge, triumphere, / Og bruge Magten, hvor de kan». Statsråd Løvland forsvarer utgiftene til å skape et enhetlig telefonnettverk i landet i Stortingsforhandlinger 20.1.1903: «det er det den eneste maade, hvorpaa vi kan faa samlet alle disse nessekonger af smaatelefoner under et rigstelefonnet». Det var ingen selvfølge å sentralisere telefonnettet, og kritikken var hard. Holger Sinding beskriver en annen maktperson i Ildprøven (1908, s 25): «Det merkes, at De ikke er kjendt i Maasevik? Og fremforalt ikke med vor vældige lensmands stilling der? De har kanskje læst om vore gamle nessekonger? … Men der har De en nessekonge der, – fuldstændig!»

Ellers ser det ut til å passe utmerket som betegnelse på rike, privilegerte kjøpmenn og væreiere i Nord-Norge, av typen Hamsuns Mack (Benoni, Rosa, Sværmere og Pan), og om hvilke det ble utgitt en hel bok i 1988, Nils M. Knutsen (red.): Nessekongene – De store handelsdynastiene i Nord-Norge.

Illustrasjon: John Leech i Samuel Reynolds Holes A Little Tour in Ireland 2, 1892

.

.

Nesten river ingen mann av hesten

engelsk: Close, but no cigar, a miss is as good as a mile;
tysk: knapp daneben ist auch vorbei!

Poengtering av at et forsøk, selv om det nesten fungerer, ikke er å lykkes. Kanskje bildet viser til den gang hester fortsatt var del av militær strid, eller, mer trolig, til ridderturneringenes dysting (som foregikk til hest, ofte med lanser).

Da Hans Hagerup i 1742 oversatte Niels Klims Reise under Jorden (som Holberg skrev på latin i 1741 for å tekkes det internasjonale markedet), valgte han å gi originalens «vanam sine viribus iram» (s. 333) ordlyden «Banden slaaer ingen af Hesten» (s. 306). I Peter Zeebergs oversettelse fra 2012 er dette mer ordriktig «vreden er spildt uden slagkraft» (s. 333). Holberg siterer fra Livius Ab Urbe Condita I, (ca. 20 fvt., 10,4), og det er nok ment som en innforstått vits i sin sammenheng. I vår sammenheng er det vesentlige ikke Hagerups ordvalg, som for så vidt innebærer omtrent det samme, men at lokaliseringen viser at det må ha vært en kjent frase allerede. Eldre eksempler finner jeg likevel ikke.

I Maus Dansk Ordsprogs-Skat (1879b) er det «Store Ord» som ikke river noen av hesten, som minner om Hagerups Holberg-versjon. I Grundtvigs Danske Ordsprog og Mundheld (1845, nr. 1988): «Nær ved slaar ingen Mand af Hesten». Det er omtrent uforståelig at ikke ordet nesten, som jo rimer på hesten, ikke er å finne før godt ut på 1800-tallet. Slik i Carl Bernhard (pseud. for A.N. de Saint-Aubain), Krøniker fra Kong Christian den Andens tid (1847, s. 312): «‘Jeg havde næsten min Regning opgjort, nu er det forstyrret.’ / ‘Havde I? Ja næsten vil ikke sige Stort,’ svarede Ole Skaaning, uden at lade sig skræmme af Skriverens sure Mine. ‘Næsten slaaer ingen Mand af Hesten, man æder ikke Haren før man har fanget ham. Raab ikke vundet, før Du est over Sundet, og roes ikke Fisken, før Du har den paa Disken, siger Gammelmands Viisdom.’» Her fikk vi noen gode varianter på kjøpet.

For den som forsøker å stige til hest første gang, er varianten nesten hjelper ingen mann på hesten gjenkjennelig. Hans og Bjørn Bruse (Arne Refs), Far og jeg, 14 år, morer oss (1933, s. 42): «Det var litt vrient å komme op på ryggen av den, for den var stor. / ‘Næsten hjelper ingen mann på hesten,’ sa far, da jeg datt av. ‘Og husk på ordsproget: Det er det samme, sa gutten, han steg op på dene siden av hesten og datt ned på den andre.’»

I langt de fleste bok- og avistreffene gjennom tidene slår man mannen av hesten, med en og annen skyter og lignende innimellom. Den formen som gir flest treff med frasesøk i Google, men som er av nyere dato og ikke har mange funn i Nasjonalbiblioteket, er at nesten river ingen mann av hesten. Her Stavanger Aftenblad 29.5.2013 fra en golfturnering: «Nesten river ingen mann av hesten. Det fikk Eirik Tage Johansen erfare lørdag.» Golf er vel så langt unna dysting man kommer innen idrett, og de eneste hestene man bruker, er apostlenes. Dem bør man helst ikke slå motspillere av.

 * Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1839

–

.

 

Norske verdier

Moral, etikk og holdninger omtalt som verdier er forholdsvis moderne. Før var ordet forbeholdt penger, mål og vekt, og norske verdier betød som regel en vekslingskurs, et konvertert bismerpund eller våre økonomiske interesser. Senere bygget Norge seg opp en moralkapital, som i mangel av så mye annet å vise til tilsynelatende er blitt betydelig her i landet. Vi begynte straks å eksportere den, som vi ser i Wilhelm Morgenstiernes artikkel fra Minneapolis i Tidens Tegn 1.7.1925, s. 9: «De kan ikke andet enn styrke det norske Amerikas selvfølelse og selvtillid, dets respekt for de norske værdier som disse hundrede tusener norske kvinder og mænd bragte med sig over havet.»

Det er gjort, og gjøres, mange forøk på å definere hva disse verdiene er og hvor de kommer fra. Antydningsvis kan vi lese i Christian A.R. Christensens Familieboken, bind 6 (1939, s. 414):  «I 1841–44 kom ‘Norske Folkeeventyr’ som ikke bare gjorde folket kjent med gamle norske verdier, men også la grunnen til en norskere og mer muntlig stilføring». Her synes det som at de gamle verdier alt var tapt, men heldigvis kunne Askeladdens gode holdninger (og språk) hentes frem igjen. At man må slåss for alt dette finnes i Nasjonal Samlings kulturminister Guldbrand Lundes tale til Norges håndverkere 8. september 1941 (s. 19), som også gir en noe oppsiktsvekkende forklaring på okkupasjonen der han skylder på sveitservillaens utbredelse i den norske arkitektur: «de fæle hvite villaene med ark og verandaer med utskårne blonder. Det viser et forfall i folket, en fjernelse fra det nasjonale av så dybtgripende natur, at man ikke må forundre seg over en utvikling som også politisk førte til 9. april 1940. Riktignok var reaksjonen mot alt dette utenlandske og alle disse godtkjøpsvarer begynt, og flere nasjonale arkitekter, kunstnere og håndverkere kjempet sin kamp for de gode norske verdier, men ved siden av disse nasjonale bestrebelser kommer der en ny såkalt funksjonalistisk retning, som bare tok hensyn til det som var praktisk, enkelt og hensiktsmessig og setter dette opp som skjønnhetsideal». NS var som kjent overmåte opptatt av slikt, og funkis og sveitserstil representerer i hvert fall ikke noe verdifullt norsk (spesielt interesserte kan lese Sverre Risnes’ svulmende og uhyggelige foredrag for SS-kursene om Nasjonalsosialistens livssyn og «de særegne norske verdiene våre» s. 45 flg.).

Sosialantropologen Unni Wikan forutsetter i sin bok Mot en ny norsk underklasse (1995, s. 177) at det finnes slike verdier som er grunnleggende,  men definerer ikke hva dette er: «Selv mener jeg at man ikke er norsk i gavnet, bare i navnet, hvis man har norsk pass, men tar avstand fra grunnleggende norske verdier og ikke lærer norsk.» En annen sosialantropolog, Thomas Hylland Eriksen, gjør derimot forsøk på noen definisjoner i Et langt kaldt land, nesten uten mennesker (1998) med et helt kapittel kalt «Norske verdier» (s. 43): «Flere viktige norske verdier, som nøysomhet og selvstendighet, er knyttet til den protestantiske kristendommen. / Det positive forholdet til naturen og likhet er også sterke norske verdier». Eriksen nevner også andre eksempler, som dårlig samvittighet (s. 48), enkelhet (matpakken) og ujålethet (s. 49 og 50), punktlighet (s. 51) og selvfølgelig en del annet. Jeg skal ikke påstå at det er feil, selv om det opplagt er klisjeen på en nordmann som fremstilles. Klisjeer er jo, som man kan se av denne bloggen, resultatet av en overhyppighet i forekomst, og det er kanskje denne klisjeen politikerne nå trykker så hjertelig til sitt bryst.

I DN 29.12.2015 omtales «KrF-leder Knut Arild Hareides politiske nyttårsforsett: Å stå opp for norske verdier og snakke høyere om landets kristne og humanistiske arv». Vi har vel fortsatt til gode å høre Hareide snakke mye om Norges humanistiske arv, men om han ønsket å tjuvstartet retorikken for valgkampen 2017, tror jeg dessverre han ble fraløpt i første sving. Årets mest innholdsløse platthet blir nok norske verdier som nå trekkes opp av hatten i alle anledninger, tilnærmet en konkurranse om å stå frem som bolverk for de norske verdiene, men heller sjelden å definere dem som annet en vage selvfølgeligheter som de fleste land vil hevde er deres egne. «Det er ikke i tråd med norske verdier å hetse folk på grunn av hudfarge» (Troms SVs Katrine Boel Gregussen, iTromsø 10.7.2017). Utgangspunktet synes å være at verdiene er under press.

I VG 30.7.2017 kan man lese at «Høyre-Linda og Sp-Ola samstemte: Norske verdier er under angrep» – Avisen mener kulturministeren og nestlederen i Senterpartiet. «– Om vi ikke er trygge på hvem vi selv er, så blir vi usikre i møte med det som er fremmed, sier Ola Borten Moe. – Ja, og vi må våge å være norske. De norske verdiene er under press fordi ikke alltid [sic] stiler [sic!] opp for dem. Vi må ikke bli så nøytrale at vi glemmer hvor vi selv kommer fra, og at det er den kristne kulturarven dette samfunnet bygger på[,] sier Lina [sic!!] Hofstad Helleland».  I VG 2.8.2017 kommer så «Ap-Hadia» til orde ved en steinformasjon navngitt av den lokale turistsjefens fantasi: «TROLLPIKKEN (VG) Hadia Tajik (Ap) er ikke imponert over størrelsen på Sp-leder Ola Borten Moe og kulturminister Linda Hellelands (H) advarsel om norske verdier. – Mitt inntrykk er at regjeringen mangler sprut i denne valgkampen, sier Arbeiderpartiets nestleder Tajik til VG». Det fortsetter i samme lei. Vi aner at Hareides nyttårsforsett har tatt en litt uønsket retning for Kristelig Folkeparti.

Nasjonsforherligelsen nådde kanskje sitt senit under De olympiske leker på Lillehammer, hvor man opplevde at den norske verdien skiidrett ble verdsatt i gammeldags gull. Påstander om norske verdier i møte med det fremmede er analysert i A.M. Klausen, Lillehammer-OL og olympismen (1996, s. 229), som konkluderer med at «møtet med den internasjonale olympismen og den måten LOOC fungerte på, avdekket to forhold. For det første at ‘norske verdier’ som retorikk kan brukes av de fleste. For det andre ble det helt tydelig at den norske ‘annerledeshet’ oppleves som noe reelt av utlendinger og som noe negativt i deler av vår egen befolkning». Denne oppsummeringen fortjener nok å leses to ganger.

Illustrasjon: Henrik Ibsen (muligvis), Andhrimmer 1851

–

.

Et lønnlig håp

engelsk: a secret hope; tysk: eine geheime Hoffnung

Ordet lønnlig, altså hemmelig, skjult, er lite brukt i dag annet enn i dette uttrykket – og i sangen Glade jul med strofen «lønnlig iblant oss de går». Det er samme ord som vi ser mer anvendt på nynorsk: løynd. Jeg finner uttrykket først i en forfatterløs føljetong i Morgenbladet 4.12.1864: «Skjønt han ikke egentlig havde været forelsket i Henriette, havde han dog fundet hende særdeles tiltrækkende, og det var ikke uden et hemmelig Suk, og Opgivelsen af et lønligt Haab at han tænkte sig hende bundet til en anden.»

Det kan være mange årsaker til at man holder sine håp skjult, men formuleringen brukes nok ofte uten egentlig hensikt. Thor Heyerdahl, Kon-Tiki ekspedisjonen (1948, s. 153): «Herman var en ypperlig svømmer, og selv om vi straks var klar over at livet sto på spill, så hadde vi et lønnlig håp om at han skulle klare å crawle seg tilbake til kanten av flåten før det var for sent.» Hvorfor hemmeligholde håpet om at venn i mannskapet skal redde livet? Det er som om lønnlig skal ha fått betydningen berettiget eller begrunnet, kanskje, noe udefinerbart. En replikk i Oslo-piken av Pål Gerhard Olsen (1998, s. 119) lyder: «Jeg har et lønnlig håp om at vi kan gjøre det i lag». Når det sies høyt, er det neppe hemmelig (teksten gir ingen indikasjoner på at det egentlig er noe som helst som er intensjonen med ordet).

Et hyppig vedheng er også at man nærer dette lønnlige håpet. Nære, altså gi næring til, mate, gir da bildet at man dyrker et skjult håp. Først funnet i Otto Valseth, Hotel Haukenæs (1890, s. 80): «Doktoren hadde nemlig – trods alt – hele tiden næret et lønligt haab om, at den skjæbne, som førte ægtefællerne saa uforberedt sammen efter den lange adskillelse, ogsaa vilde besørge en forsoning tilvejebragt mellem dem». Eksempelvis brukt uten motivasjon hos Dan Lindholm i Vårherre og Sankt Peter på vandring (1988, s. 29): «Sankt Peter næret et lønnlig håp om å kunne hilse på fiskerne i et vær ute ved kysten. Ikke så rart, Peter hadde jo selv vært fisker.» Det virker som ordfyll for å gi preg av en høylitterær tone, og er en språkslange man slett ikke bør nære.

Når ordets mening ikke er kjent eller bevisst for språkanvenderen, men likevel brukes uten innhold, kun som en hensiktsløs form, tror jeg vi har nådd klisjeenes ytterende. Jeg har et utilslørt håp om at noen tipper uttrykksmåten over kanten til frasenes skraphaug.

* Illustrasjon: Thoralf Klouman, Johanne Dybwad som fru Alving, 1925

.

–

Nesestyver

engelsk: a slap in the face; tysk: Nasenstüber

Å gi eller få en nesestyver er et (oftest lettere) slag på nesen. Det kan også brukes om en irettesettelse, skuffelse eller en lærepenge. ODS skriver det er av ukjent opprinnelse, men fører det til tysk, Nasenstüber, tilsvarende slektsforhold i Bokmålsordboka, sammen med opplysningen «egentlig ‘en som farer inn på nesen’», som for meg var litt uklart. Antageligvis er det en litt klønete gjengivelse av oppføringen i Ivar Trytis Språkets ville vekster (1985, s. 89), der det hevdes at det «er dannet av verbet stieben = å fare, fyke, gyve. En nesestyver er egentlig noe som farer inn på nesen». På svensk finnes ifølge SAOB en forekomst fra 1642 (näsestyvert). SAOB nevner at det er av omstridt opphav, men sier ikke hva striden består i.

Tyske oppslagsverker, der vi kan lese at Nasenstüber typisk dreier seg om et knips på nesen, skriver at Nasenstieben er en noe eldre variant (DWDS, Grimm). Stieben kan bety fyke, som hos Schmitthenner (1837, s. 469): auffahren, darwider fahren og i DWDS (1974): umherwirbeln. I sistnvnte spekuleres det på om meningen er spre, sprute (sprühen, som stieben også kan bety), altså om resultatet (snørr og neseblod) mer enn slaget. Grimms Deutsches Wörterbuch (1971) tidfester det til 1600-tallet. En stüber er en historisk småmynt fra Flandern, Nederland (stuiven) og Nordvest-Tyskland, men om det kan stamme fra dette er ikke klart. Man kan jo spekulere i at et lite klaps er en småpenge mens et kraftslag da må ha vært en hel gulden. Det hadde passet særs bra for betydningen lærepenge. Falk og Torp (1906) nevner mynten, men er avvisende: «imidlertid opfattes ordet nu som en spøgende anvendelse deraf».

Holberg bruker det i Melampe (1725, III,6): «Det var hans egen skyld, at hand gav sig ud for en Philosophus, hvilcket slags Folck har ingen visse Indkomster, men lever af extra, som er Ørfigen og Næsestiver.» Jeg synes det er interessant at den eldste forekomsten jeg finner, allerede er i overført betydning, og sannelig blir det ekstra morsomt hvis det spilles på pengekonotasjonen også. Kalkar siterer en eldre forekomst i sin ordbok, (Jørgen Sorterup fra 1714): «nu faar hans lige mand at ham en næsenstyfvers gave», men jeg skjønner ikke helt hva det betyr. Holberg bruker det også konkret i Det Lykkelige Skibbrudd (1735, II,2), hvor en sørgmodig Henrich utbryter «Forrige Maaned var ogsaa en frugtbar Maaned for mig, men paa Ørefigen, Næsestyver, Natpotter over Hoved; for min Herre paa Had, Avind og Suurseende, hvorpaa jeg ogsaa har en Liste, at man deraf kand see vore aarlige Indkomster.» I Moths ordbok fra ca. 1700 står det ikke oppført, men der finnes «Næse-stŷrt/en/Er mange slag i ansigtet med en knyttedt næve».

I Tore Hamsuns bok Knut Hamsun – min far (1952, s. 68–69) fortelles det om en ung Hamsun som  nylig hadde fått noen dikt og fortellingen Frida refusert av Hegel på Gyldendal uten en kommentar. I København hadde han også presset seg på en vennlig, men uimponert Andreas Munch. Tilbake i Norge i desember 1879 bestemmer han seg for å oppsøke sitt forbilde Bjørnstjerne Bjørnson på Aulestad. Til Gausdal har han gått nesten hele veien fra Kristiania, blakk som han er, og da han sliten kommer frem, sklir han på en issvull og detter foran piken på tunet som oppfatter ham som full. Bjørnson får han ikke snakke med, han er meget opptatt, og Hamsun får beskjed om å komme tilbake dagen etter. Derpå følger det ydmykende møtet neste morgen, hvor dikterhøvdingen nevner at han ikke setter pris på fyll, blafrer gjennom manuskriptsidene og sier at det ikke er noe. «Nei, gi Dem ikke av med å skrive bøker!». Derimot anbefaler Bjørnson ham å bli skuespiller, han er jo så stor og vakker. Slukøret drar Hamsun tilbake til Kristiania, hvor han snart får seg leilighet og nytt pågangsmot: «Knut hadde fått tid til å summe seg efter Bjørnsons voldsomme nesestyver, nu tenkte han ikke et øyeblikk å gi opp.» Frida endte dog i vedovnen.

Fra nyere litteratur kan vi ta et eksempel der det har betydningen lærepenge, i Bergljot Hobæk Haffs Skammen (1996, s. 217): «He-he-he-he, der fikk han seg en nesestyver, luringen borte på Kroken, som ikke hadde noen skam i livet, men sto i med det ene kvinnfolket etter det andre!»

Nesestyver er vel ikke allemannseie som ord lenger, men det klinger morsomt, og derfor forsvinner det kanskje ikke helt ut av bruk med det første heller.

* Illustrasjon: Thomas Rowlandson, Beadle and Barrow Women, 1819

–

.

 

Den nakne sannhet / den usminkede sannhet

engelsk: the naked/plain truth, the unvarnished truth: tysk: die nackte Wahrheit, die ungeschminkte Wahrheit

Gutav Klimt 1899

Sannheten uten overdrivelse eller tilsløring. Antageligvis fra latin, nudaque veritas i Horats’ carmina (ode) 1,24 (publisert mellom år 30 og 23 fvt.):

Ergo Quintilium perpetuus sopor
urget? Cui Pudor et Iustitiae soror,
incorrupta Fides, nudaque Veritas
quando ullum inveniet parem?

Utallige frase- og ordbøker gjengir varianter av en fabel om Sannheten og Løgnen som tok et bad sammen. Løgnen sto først opp av vannet og tok på seg Sannhetens klær og forsvant. Sannheten valgte da heller å gå naken enn å ta på seg Løgnens klær. Hendrickson i Encyclopedia of Word and Phrase Origins (2008) hevder fortellingen kan spores helt tilbake til Homer.

Ofte personifiseres sannheten som en naken kvinne, som i Gustav Klimts maleri Nuda Veritas, og i andre fabler (se f.eks. i den anonymt utgitte tyske samlingen Neue Fabeln fra 1759, s. 10), men det kan hende det er mest fordi det er en anledning.

I varianten den bare sannhet, som jo betyr det samme, finner vi det i et skrift fra Riksrådet i Danmark til Keiser Maximillian I (Danmarckis Raad supplicerit oc screffuet til Rommiske Keyser, Maximilianum) år 1505 gjengitt (formodentlig oversatt) i Arild Huitfeldts Kong Hansis Krønicke trykket 1599 (s. 223): «Oc giøre Eders keyserlige Maiet: Kierligheder, Naader, oc alle andre, vitterligt, effter som huer Mands kundt er, oc er den bare Sandhed, at i Mands Minde, oc fast altid, da haffuer Suerigis Rigis Raad, oc dis Indbyggere, imod deris Herrer oc Konger deris Eed oc Plict veret forglemmende.» Dette var ett av flere forsøk på å involvere Det tysk-romerske riket på Kong Hans’ side i de mange konfliktene med «Steen Sture oc [etterfølgeren] Herr Suante, sampt deris Anhengere» i Sverige.

I samme miljø, i en annen konflikt, finner vi frasen brukt i brevveksling 21. mars 1814 fra Kong Frederik VI i København til fetteren prins Christian Frederik (senere Christian VIII) i Christiania (her gjengitt fra Sørensen, Kampen om Norge 1871, s. 201): «Bedste Kousin! Øieblikkets Vigtighed, Din og Fædrelandets Stilling kræver, at jeg taler til Dig og forelægger Dig den nøgne Sandhed, og mit inderlige Venskab for Dig gjør mig det til en kjær Pligt.» Den kjære plikten var å fortelle at Norge er tapt og må avstås, noe Christian Frederik som kjent ikke uten videre godtok før han hadde fått noen sommermåneder som norsk konge.

Et par år senere kunne man lese i Det Norske Nationalblad af blandet Indhold (15.2.1817, s. 151) et angrep på Nicolai Wergelands bok Sandfærdig Berettelse om Danmarks politiske Forbrydelser mod Kongeriget Norge signert Nullius addictus: «Bogens hele Tone er bitter; den maatte opvække manges Vrede, og jeg veed ikke, hvem slig en Tone skulde kunne behage. Dersom den nøgne Sandhed ofte føder Had, hvad maa den da ikke, naar den kommer i fiendtlig Rustning med bistert Aasyn? naar den tager skrækkelige Formodninger (vare de end altfor grundede) i sit Selskap?»

Oxford Dictionary of Word Origins (Cresswell 2010, s. 286) hevder uttrykket på engelsk går tilbake til 1300-tallet, men oppgir ingen referanser. Etymonline kildebelegger det til Alexander Montgomerie, The Cherry and the Slae (1585, s. 86): «But truely told the naked trueth», men det står også i Lylys Euphues fra 1578, s. 6: «If these things be true which expirience trieth – that a naked tale doth most truly set fort the naked truth, …». Shakespeare brukte det flere ganger, bl.a. i Henry VI, Part I (II,4 1591): «The truth appears so naked on my side», og i Love’s Labour’s Lost (V,2 1594): «The naked truth of it is, I have no shirt; I go woolward for penance.»

Den usminkede sannhet er en variant som også har vært i bruk en stund, først på norsk (i nb.no) i Frederik Christian Holberg Arentz’ Et Lyksaligt Folk (1760, s. 14): «Jeg tænker, naar man kun forestiller sig tydelig, hvad Laster er, da skal den usminkede Sandhed i sit fulde Lys strax skinne os i Øyene.» For øvrig ble Horats’ nevnte ode oversatt med den usminkede sandhed i en utgivelse fra 1792 (s. 89) av M. Jacob Baden («Professor i Veltalenheden ved Kiøbenhavns Universitet»).

Avisen Statsborgeren 18.5.1837: «De kongelige Gaver blive saaledes ofte omtalte i deslige Blade paa en Maade, der mere synes at tilsigte Majestætens Berømmelse end Fremstillingen af den rene usminkede Sandhed, – og de pøbelagtige Oppositionsblade have stundom været uartige nok til at gribe dem i saadanne smaa Kunstgreb og blotte dem for Publikum.»

Martin Andersen Nexø brukte like godt de begge i Et lille Kræ (1932): «Men saa vil jeg ogsaa for en Gangs Skyld tage mig Lov til at sige den nøgne, usminkede Sandhed!» Da legger han i hvert fall ingenting imellom.

–

.