Kjeftament

Spøkefullt uttrykk for munn og mæle; ordet kjeft med fransk endelse. I Niels Nielsen Bergenske ord og vendinger (1979, s. 34) stavet kjeftamang. Ordet er på ingen måte særbergensk, men det passer godt på storkjefta folk.

Jeg finner ordet først i en oversettelse av Fritz Reuter, Paa landsbygden (1888, s. 37), om en fæl svigermor: «Og du, Karl, faar ikke ta dig nær af sligt et lidet Kjæftemang som dette her». Så en fin bruk i Mathias Skeibrok, Sandfærdige Skrøner og sligt noget fra 1891 (med illustrasjoner av Th. Kittelsen, s. 46): «Hans Ansigt, der udtrykte Hestehandlerbegavelse og Humor i hver Fold, bestod af et Par spillende Øine med Skjælm i hver Krog, en kraftig reiselysten Næse og en Mund, der indeholdt Materiale til 3–4 rimelige Kjæftamenter.» En hestehandler på den tiden hadde omtrent samme status som dagens bilselgere.

I Den Norske Studentersangforenings 50-Aarsjubileum er det trykket en vise av Øvre Richter Frich (antageligvis fra hans studentår 1891–92) kalt «En gemytlig vise til bestyrelsen» (s. 32): «Og vi er alle saa gla’ / at vi saa flink en formand ha’ / som bruge kan sit kjeftament saa bra’». Man kan nok mene mye om Richter Frich, men han fant nok sin rette hylle da han prioriterte kioskromaner fremfor viser og poesi.

Johan Bojer brukte uttrykket noe mer oppfinnsomt i Et folketog (1897, s. 355): «Ja, og kæftamentet blir presset ind paa en skinne, ja, og enten maa det gnides bestandig ellers ruster det fast. Mit er rustet fast, De hører vel, jeg snakker svært lidet i tinget nu.» Et nyere eksempel, om en som snakket mye i tinget, er Berit Waals beskrivelse av Gro Harlem Brundtland inntatt i Brundtlands bok Mitt liv (1997, s. 56): «Årsaken til at hun klarer å overtale både den ene og den andre er at hun har et fabelaktig kjeftament.» Vi får tro det var godt gnidd.

 * Illustrasjon: Thomas Rowlandson, The Cobbler’s Cure for a Scolding Wife, 1813

–

(Politisk) kannestøper

engelsk: alehouse politician; tysk: (politischer) Kannegießer

En (politisk) dilettant, eller «umoden politikus», som det står i S.J. Tønnessen Norsk og fremmed-ordbok (1926). Uttrykket skriver seg fra Holbergs første oppførte skuespill Den Politiske Kandstøber (1722), der håndverksmesteren Herman von Bremen bedrevitende og brautende løser politiske problemer sammen med likesinnede på vertshuset. En vanlig idrett på de fleste serveringssteder den dag i dag. Noen i byens styre ser seg lei på oppførslen og bestemmer seg derfor for å innbille ham at han er utpekt til borgermester så han kan konfronteres med vervets reelle komplikasjoner og sin egen udugelighet. Dermed får vi den klassiske historien om konge for en dag, som Holberg også benyttet i Jeppe paa Bierget fra samme tid. I møte med advokater og borgere med store forventninger og krav går det fort i ball for Herman, som til slutt nesten henger seg i fortvilelse, men blir stoppet og det blir avslørt at han er holdt for narr.

Stykket ble også en stor suksess i Tyskland, der de tok tilsvarende begrep, Kannegießer, inn i språket med samme betydning. Jeg finner faktisk eksempler på dette allerede før jeg finner det hjemme, G.F. Meiers Anfangsgründe aller schönen Wissenschaften (1749, s. 549): «Wie mancher politischer Kannegiesser denkt unaufhörlich daran, wie die Herzogswahl in Curland ablaufen, und was sie vor Folgen haben werde, und er sieht nicht, dass er in kurzem an den Bettelstab werde gebracht werden», og samme år i Neuer Europäischer Staats-Secretarius (Erster Theil, 1749, s. 501): «Es ist der Mäkler Bogard zu Amsterdam, der dem politischen Kannegießer des Herrn von Holberg den Rang gerne streitig machen möchte». Uttrykket finnes også på svensk, politisk kannstöpare og nederlandsk, politieke tinnegieter. Duden oppgir ordet som «veraltend», og det er nok ikke alle som forstår det på norsk lenger heller, selv om det fortsatt dukker opp her og der, f.eks. i Klassekampen 24.5.2014 s. 37: «Noen mener at Thomas Piketty er en politisk kannestøper, og han er helt klart sosialdemokrat». Politisk dilettant og helt klart sosialdemokrat? For noen er vel sammenhengen opplagt.

Det er ikke opplagt at det var noe med selve kannestøperyrket som skulle latterliggjøres. Finn Hirsals skriver i kommentarene til stykket på Holbergskrifter at «Kandestøberfaget spillede en stor rolle inden for produktion af især husgeråd, men indførelsen først af porcelæn og fajance i 1700-tallet og senere af emaljeret, presset jern udkonkurrerede faget». Urelatert Holberg kan uttrykket dokumenteres i Nordske Intelligenz-Sedler 6.10.1773, Forslag til en nye Lotterie-Plan: «Da saa mangen Politisk Kandestøber ikke alleene har været førend jeg, men mange vil og komme efter mig, er det, som har givet mig Frimodighed til, at offentlig lægge min Plan for Dagen …».

Det er bitende anvendt i Nordlys 13.3.1907: «At lime sammen stykkerne av den sprukne venstrepotte ved hjælp av lim og andre medikamenter lånt fra højre og derved få til et ‘demokratisk arbejderparti’ blir nok et stivt stykke arbejde selv for en så anerkjendt og dygtig kandestøber som hr. Lande». Poetisk hos Ragnvald Skrede i diktet «Menneskeverk» (Mellom romarar 1964, s. 59): «Mennesket einast vil og kan / ta sin lagnad i eiga hand / plent som ein kannestøypar / sett til å styre land». Om annet enn politikk kan vi se det brukt i en bok av Thoralf Gulbrandsen, en predikant i De frie venner, som i en snodig blanding av analytisk ro, syrlig ironi og fresende sinne motbeviser Darwin («Er utviklingslæren bygd på et vitenskaplig grunnlag? Eller er det hele en kjempemessig køpinickiade, – den lærde verden ‘på vei til Løkka’ i keiserens nye klær?») i Jakten på apemennesket  (1956, s. 25–26): «På grunnlag av Dubois’ egen avhandling – en må vel si at det var bukken som hadde innsatt seg selv til vokter av havresekken! – og de litografier som fantes der, drev den høyvitenskaplige verden en ivrig ‘forskning’ og et livlig kannestøperi for å fastslå vesenets [Javamennesket] plass i utviklingsrekken.»  Det er vel unødvendig å påpeke, men inspirert av forfatterens gjennomgående klisjéfylte språk frister det sterkt å nevne at Gulbrandsen faller for eget grep.

* Illustrasjon: Friedrich Campe (1777–1846), Die politischen Kannengießer

–

 

Løs kanon

engelsk: loose cannon; tysk: unberechenbares Element

En løs kanon er en uberegnelig person, en som man ikke har styring på hva kommer til å gjøre. Konkret viser det til kanoner ombord på seilskuter som, hvis de slet seg fra sitt feste, kunne gjøre stor skade rullende over dekket.

«En af Batteriets 24 Pundere havde slidt sig løs, hvilket er noget af det farligste, der kan indtræffe paa et Krigsskib i rum Sø; thi en Kanon, som ikke er fatsurret, er ligesom et overmenneskeligt Væsen eller ligesom en Maskine, der forvandler sig til et Uhyre. En saadan Kolos løber paa Hjulene saa ledt som en Billiardkugle; den følger med Skibets Slingringer og Duvninger frem og tilbage; da standser den lidt, men kun [et] Øieblik og begynder strax igjen at løbe. […] thi den støder fra sig, ødelægger Alt, dræber Alle og feier Allting afveien. […] men Intet hjælper mod en løssluppen Kanon. Man kan ikke dræbe den; thi den er død, og dog lever den, ja lever et ildevarslende Liv». Slik lyder Victor Hugos beskrivelse i Aaret 1793 (s. 38–39), utgitt i Bergen samme år som den ble publisert på fransk i 1874 (Quatrevingt-treize): «un canon lâché». Over fire sider beskrives kanonens herjinger på dekk, og det må ha gjort inntrykk, særlig i engelskspråklige land. Allerede året etter omtales det som «Mr. Victor Hugo’s celebrated loose cannon» i Henry Kingsleys roman Number Seventeen, og billedlig anvendelse dukker opp i den amerikanske avisen The Galveston Daily News i 1889: «The negro vote in the south is a unit now mainly because it is opposed by the combined white vote. It would in no event become, as Mr. Grady once said, ‘a loose cannon in a storm-tossed ship,’ for the very reason that it has not intelligence enough to voluntarily stand alone as a class and vote as a political unit» (via flere kilder; wordhistories, phrases.org.uk og wordorigins.org mv.). Theodore Roosevelt skal i lignende prosa, men uten rasismen, ha uttalt om seg selv i 1901 at «I don’t want to be the old cannon loose on the deck in the storm», men dette er først sitert i vennen William Whites selvbiografi publisert i 1946. Å dømme etter søk i engelskspråklige bøker, var det først på 30-/40-tallet uttrykket fikk allmenn utbredelse. I Hugos hjemland, Frankrike, er det derimot så vidt jeg kan se ikke noen fast frase.

I Norge kom ikke denne klisjeen i bruk før ganske lenge etterpå. Aksel Sandemose beskriver for så vidt en løs livbåt med lignende virkning i novellen «Storm over Atlanteren» (Sandemose forteller 1937, s. 58), og så: «Victor Hugo skildrer et sted en løpsk kanon på et krigsskib. Han har utvilsomt sett noe sånt. […] Siden har jeg fått en overordentlig respekt for løse kanoner». Først i Bergens Tidende 7.7.1984 (s. 42) finner jeg det brukt billedlig på norsk: «at han nå blir omtalt som en ‘løs kanon på det gode skip’», og så i oversettelsen av Collier Peter, Kennedy-klanen (1985, s. 72): «[Franklin] Roosevelt ble mer og mer klar over at [Joseph] Kennedy ville være en løs kanon på dekket til New Deal».

Et annet tidlig eksempel er der Herman Willis forteller at han traff på politikeren Michael Tetzschner i Kvalmende og hjerterått (1987, s. 184): «Tetzschner ser dyster ut under et par søkende, sympatiske og jeg vet ikke riktig … kanskje det blir ‘såre’ øyne. Det er noe sånn Bambi over ham, samtidig som han snakker rett frem. Jeg er en løs kanon på dekk, en desperat gentlemann hvis motto er ‘Lawyers, guns and money’». Her er det ikke helt opplagt om Willis snakker om seg selv eller Tetzschner i siste del av sitatet. Stilen hans ruller, vingler og krasjer, som en full sjømann på land eller en landkrabbe i sjøgang.

Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1839

.

–

Kjærlighet gjør blind

engelsk: love is blind; tysk: Liebe macht blind

Den som elsker, mister lett dømmekraften og ser ikke sin elskedes feil og dårlige sider, eller den som elsker, legger ikke vekt på det overfladiske. Dette er en nyttig funksjon hvis du f.eks. skal kysse frosker. Det er et såkalt leonidisk vers om dette fra middelalderen: «Quisquis amat ranam, ranam putat esse Dianam»; den som elsker en frosk, tror frosken er Diana. Det er vel ikke umulig at verset vokste seg til brødrene Grimms berømte eventyr Der Froschkönig fra 1812.

Frasen finnes i Peder Syvs Almindelige Danske Ordsproge fra 1682, nr. 4573: «Kjærlighed er blind, og som dend ikke seer, meener mand at ingen seer dend», og nr. 4574: «Kjærlighed er blind, mand seer skjønheden, men ikke manglerne […] det er altid smukt, som mand elsker». Kierkegaard skriver kronglete, men morsomt i Enten – Eller (1843, s, 40): «Vil man troe Musikkens Præster, og disse staae vel i denne Henseende nærmest til Troende, vil man blandt disse igjen agte paa Mozart, saa maa den Tilstand, der gaaer forud for den første Kjærlighed, vel snarest beskrives ved at erindre om, at Kjærlighed gjør blind.»

Det er en gammel metafor å koble blindhet med fortrengelse. Det er den samme man kan bruke når man lukker øynene for noe, og i noen grad når man ser bort fra noe. I kobling til kjærlighet er det uunngåelig å trekke frem Shakespeare, som benyttet uttrykket flere ganger og nok er ganske vesentlig for dets utbredelse. Blant annet i Henry V, (V,2) 1592: «Yet they do wink and yield, as love is blind and enforces», og i Romeo and Juliet (II,1) 1594: «Blind is his love and best befits the dark». I Merchant of Venice (II,6) 1596:

Here, catch this casket; it is worth the pains.
I am glad ’tis night, you do not look on me,
For I am much ashamed of my exchange:
But love is blind and lovers cannot see
The pretty follies that themselves commit;
For if they could, Cupid himself would blush
To see me thus transformed to a boy.

Kiøbmanden i Venedig ble oversatt til dansk i 1792, men denne utgaven er ikke å oppdrive digitalt. Derimot finnes Simon Meislings oversettelse fra 1810 (s. 175):

Hold denne Æske, den er Umag værd!
Godt det er nat, at I mig ei kan see!
Hvor er jeg skamfuld ved en slig Forklædning;
Men kiærlighed er blind, og Elsker see
De Daarligheder ei, som de begaae;
Thi hvis de kunde, rødmed Amor selv
At see mig selv forvandlet til en Dreng.

Den eldste kjente referansen på engelsk finnes i Chaucers The Merchant’s Tale fra noe før 1400 (linje 1598). Her har den 60-årige Januarie muligheten til å gifte seg med en rekke kvinner med forskjellige kvaliteter, og velger den 20 år gamle Mayus, primært for hennes ungdom og skjønnhet: «For loue is blynd alday and may nat see». Jeg tror det er ironi. The Merchant’s Tale regnes blant Chaucers saftigere fortellinger, og er i det hele ganske vittig.

I engelskspråklige oppslagsverker om opprinnelsen til love is blind starter det gjerne med Chaucer, mannen man fører tradisjonen med valentinsdagen tilbake til, men vi kan flytte oss til kontinentet og den franske legen Bernard de Gordons berømte verk Lilium medicine fra 1303. I omtalen av kjærlighetens onde gjengis her både ordtaket om frosken, og rett før: «Omnis amans caecus non est amor arbiter aequus»; all kjærlighet gjør blind, kjærlighet er ingen upartisk dommer. Det er derimot en sykdom.

På tysk går det greit å finne gamle tekster med lignende formuleringer, som hos Heraclius av Jerusalem (ca. 1120 til ca. 1190), skrevet på eller oversatt til en slags mellomnedertysk: «Doch machet si diu minne blint. / Diu lieb(e) chan / wol blenden den man, / daz er niht ensiht / und nimt im doch der ougen niht» (Wander 1873, s. 151 og Zingerle 1864, s. 91). Klisjeen er selvfølgelig langt eldre enn Heraclius også. Konseptet om kjærlighetens (og attråens) blindhet er rikelig diskutert i den klassiske litteraturen. I artikkelen The Lover’s Blindness av M.B. Ogle (1920), trekkes vi gjennom eksempler fra Juvenalis, Cicero, Lucretius, Horats: «It is apparent from these last citations that the blindness of lovers was a ‘commonplace of philosophy’». Ogle trekker særlig frem Ovids bidrag som inspirasjon for middelalderens blinde kjærlighet, se f.eks. Ars Amatoria bok II (fra år 2): «With care conceal whatever defects you find, / To all her faults seem like a lover blind.»

Og atter eldre: Theokritos (3. årh. fvt.) anvender det humoristisk i Idyller X, der en uskjønn kvinne, «that grasshopper of a girl will lie by thee the night long!», blir forsvart av sin elsker: «Thou art beginning thy mocks of me, but Plutus is not the only blind god; he too is blind, the heedless Love!» (overs. A. Lang 1889, s. 55). Mindre skjemt er det hos Platon, som døde rundt 348 fvt., og er min eldste referanse. I Lovene (731e) omtales det slik (overs. R.G. Buriy, 1968): «It is the evil indicated in the saying that every man is by nature a lover of self, and that it is right that he should be such. But the truth is that the cause of all sins in every case lies in the person’s excessive love of self. For the lover is blind in his view of the object loved, so that he is a bad judge of things just and good and noble, in that he deems himself». Heldigvis for froskene, men dårlig nytt for narsissistene.

* Illustrasjon: George Cruikshank, fra The Greatest Plague of Life, 1847

Publisert på valentinsdagen 14. februar 2017. Det begynte som en hyllest til Chaucer, men froskene tok meg andre steder.

En kald skulder

engelsk: give sb. the cold shoulder; tysk: jdm. die kalte Schulter zeigen

Avvise, ignorere. Stort sett vender, viser og gir man kalde skuldre. Formodentlig er det et uttrykk basert på den uvennlighet å fysiske snu seg fra/vise ryggen til noen, en intendert avvisning, og kulde som allment utbredt metafor for likegyldighet og ufølsomhet. Talemåten kommer fra engelsk (skotsk?), først funnet i Sir Walter Scotts The Antiquary (1818, kap. 12): «Ye may mind that the Countess’s dislike did na gang farther at first than just shewing o’ the cauld shouther». Scott antok nok at frasen var ukjent siden han inkluderte den i en ordliste til slutt i boken, som er gjennomgående full av dialoger på skotsk: «Shouther. Shoulder. Show the cauld shouther, Appear cold and reserved». Kanskje det var en lokal talemåte Scott ble den første til skrive ned. Opphavet til dette uttrykket gjennomgås på wordhistories.com, der en beskrivelse i The Chester Chronicle 22.7.1808 «indicates that the phrase might have originally referred to what Robert Allen calls ‘the practice of offering unwanted guests the menials’ fare of cold meat from a shoulder of mutton’» (Se Robert Allen 2008). Scotts bok ble utgitt på dansk i 1864 under navnet Oldgranskeren, men her (s. 427) er oversettelsen «vise sig kold». Først i 1911 er frasen å finne på norsk i Otto Anderssens Henrik av Navarra og de franske huguenotter: «Etter Bartholomæusnatten indtrær ogsaa en svingning i det franske hofs politik likeoverfor Spanien. Catharina vender Philip II en kold skulder».

En annen mulig opprinnelse er fra Det gamle testamentets Nehemja 9,29. I Christian IVs bibel fra 1633 lyder det: «Oc de vende deris Skulder bort, oc blefue haardnackede oc lydde icke». Denne skulderen var med frem til 1978-oversettelsen da det ble endret til det mer opplagte vende ryggen. Tilsvarende er skulderen med i engelske oversettelser, som Geneva fra 1560: «and pulled away the shoulder, and were stiffenecked, and woulde not heare», og New American Standard Version (1995): «turned a stubborn shoulder». Det er dog ingen spor som klisjé ellers på hverken norsk eller engelsk før Walter Scott. 

Peter Wessel Zapffe bruker frasen i Om det tragiske (1941, s. 23): «Individernes kurtise i tilpasningsforsøkene har været beklemmende ensidig og er uden undtagelse blit mødt med den kolde skulder.» Som det samskrevne adjektivet kaldskuldret finner jeg det i NB benyttet først i Sunnmørsposten 8.2.1964. På tysk er det beskrevet i Die Gegenwart (vol 8, 1875, s. 157) som en ordrett oversettelse fra engelsk, og tilsvarende, som den eldste forekomst jeg kan finne på tysk, i Deutsche Jahrbücher für Politik und Literatur, (volum 13, 1864, s. 306): «Ja man war nahe daran, ihn ganz zu ignoriren und ihm, wie der englische Ausdruck lautet, die kalte Schulter zu zeigen, […]»

Begrepet bør ikke forveksles med frozen shoulder/frossen skulder; viser du den til noen er det forhåpentligvis din lege. Også kjent som skulderkapsulitt, «en betennelse i leddhinnen som omgir skulderleddet, samt ofte i det omgivende bløtvevet. Leddhinnen klistrer seg etter hvert sammen med leddhodet, og det er dette som resulterer i smerter – ofte langvarige.» (Lommelegen.no 19.11.2015, rev. 10. november 2016). Beskrevet med norsk term i Medisinsk leksikon fra 1983, men en engelsk bok om emnet er nevnt i litteraturlisten til Ivar Alviks bok om ortopedisk kirurgi (1953). Termen skal ifølge Glover 2010 være etablert av E.A. Codman i The shoulder fra 1934.

* Illustrasjon: John Leech, fra Hoods The Comic Annual 1842

.

.

Knute på tråden

engelsk: bump in the road, a conflict, a tiff; tysk: Kabbelei

Hindring, uoverenskomst, problem. Vekselsvis brukte man også ordet kurre på tråden før. En kurre er en krøll (Falk og Torp 1903). I Dorothe Engelbretsdatters dikt «Den Taare-gydende Synderinde» (i Taare-Offer 1685) lyder en linje «Flan-Grillen fick Forlov, da Cuur paa Kæden falt», og i Kristen Valkner (red.) Samlede skrifter forklarer en note at dette Cuur betyr «kurre, knute (på tråden) vanskelighet, floke». Hos Peder Syv (1688) er det mer gjenkjennelig (s. 189, nr. 13229): «Der kommer tidt en kurre paa traaden». Moth hadde heller ingen trådknuter, bare kurrer i sin ordbok fra rundt 1700 (til gjengjeld har han fem eksempler), det ene lyder: «der er en kurre pâ trâen imellem ham og hans kone». Holdt opp mot det engelske to tie the knot, å gifte seg, er det jo tankevekkende udramatisk. Ordet ser ut til å ha dødd ut under krigen (siste bruk jeg finner, er hos Fredrik Ingerslev i 1939, s. 184). Men altså på tråder i sine fleste funksjoner er knuter irriterende, i veien og et bilde på et problem og konflikt. Holberg i Dannemarks Riges Historie, Tomus 2 (1733, s. 894): «hvilket sees af en ny Begiering i Raadets Navn […] om hendes Befrielse Aaret derefter, saa at der maa være kommen en ny Knude paa Traaden, som foraarsagede, at Kongen suspenderede sin Erklæring af 1646».

Drammens Tidende 9.10.1826 rapporterer etter Birmaner-krigen: «En anden Gang, om der kommer en Knude paa Traaden, vil man udentvivl først forsøge, hvad Negociationer kunne udrette, istedet for at styrte sig ud i en Krig.» Uten tvil. Med tap av 15 000 menneskeliv på britisk side (og sikkert mange flere på den andre) var dette bare den første av tre anglo-burmesiske kriger i det 19. århundret, som i 1885 til slutt knekket det siste av Burmas kongedynastier og resulterte i britisk anneksjon (Wikipedia).

Mange vil nok forbinde uttrykket om mellommenneskelige floker, som hos Edvard Hoem i Frøken Dreyers musikkskole (2000, s. 240): «Det var knute på tråden mellom Renate og Karoline, og begge leid under det, men den første hadde ikkje lett for å tilgi ein øyrefik, og den andre ville ikkje ha omgang med ei tøyte», eller kanskje helst i kjærlighetsforhold, som hos Amalie Skram i Lucie (1888, s. 20): «Sådan havde han det altid når han var borte fra hende. Hver en blodsdråbe skreg efter hende, især når der havde vært knude på tråden imellem dem.»

Noen ganger er knuten tilsynelatende uløselig, se for eksempel om den gordiske.

* Illustrasjon: George Cruikshank, The Comic Almanack 1836

.

 

–

Knask eller knep

engelsk: trick or treat; tysk: Süßes oder Saures

Del ut godteri eller bli utsatt for rampestreker, det er trusselen fra tusenvis av utkledde barn 31. oktober når den relativt nye tradisjonen Halloween feires i Norge. Egentlig er det det samme som allhelgensaften eller helgamess (all Hallows’ Eve), altså kvelden før allehelgensdag 1. november, til minne om alle helgener og martyrer. Dagen ble ved helligdagsreformen i 1770 av praktiske årsaker flyttet til første helg i november. Alle sjelers dag, som fortsatt feires i Den katolske kirke 2. november, var for alle som «døde i troen», og ble samtidig avskaffet eller slått sammen med allehelgensdag. I noen kirker leser man opp hvem som er gått bort i løpet av året, og det er vanlig å tenne lys på kirkegården.  I ortodoks tradisjon feires allehelgensdag første søndag etter pinse. Ellers er det vanlig å føre sporene til feiringen generelt til førkristne, keltiske riter (kilder: kirken.no og katolsk.no).

En artikkel om Halloween av Augustine Thompson publisert på katolsk.no i 2011, knytter trusseltradisjonen til Guy Fawkes’ Day (som er den 5. november): «En av de tåpeligste motstandshandlinger var et komplott som gikk ut på å sprenge den protestantiske kong Jacob 1 og hans parlament i luften med krutt. Dette var antatt å utløse en katolsk oppstand mot undertrykkerne. Dette lite gjennomtenkte ‘Kruttkomplottet’ ble avverget den 5. november 1605, da mannen som voktet kruttet, en skjødesløs konvertitt ved navn Guy Fawkes, ble tatt og arrestert. Han ble hengt; komplottet løp ut i sanden. 5. november, Guy Fawkes’ Day, ble en stor festdag i England og er det fremdeles. I de årene da katolikker var fratatt juridiske rettigheter, tok gjenger med feststemte folk på seg masker og besøkte lokale katolikker i nattens mulm og mørke, og krevde øl og kaker til sin feiring». Denne tradisjonen skal ha blitt med til USA og smeltet sammen med allhelgensaften.

Frasen brukt av barna som i Norge ringer på døren for å be om godteri, stammer fra en Donald-historie av Carl Barks (Trick or Treat) fra 1952, som i nyoversettelsen av brødrene Espen og Henning Hagerup ble til Knask eller knep (i Donald-boken Eventyrlig snadder 1993). Dette bekreftes i et intevju med Henning Hagerup i Dagsavisen 31.10.2015: «Det var Espen som allerede konkret hadde dette uttrykket klart for seg da vi begynte på oversettelsen. Jeg husker han spurte meg om jeg syns ‘knask eller knep’ var en god gjengivelse av det amerikanske uttrykket ‘trick or treat’. Jeg sa at jeg syntes det ikke kunne vært stort bedre! Det gjengir effekten i det engelske uttrykket ganske eksakt. Det er dessuten to enstavelsesord, og det er en bokstavrimeffekt: ‘Tr’ og ‘tr’ blir ‘kn’ og ‘kn’. Jeg syns han hadde gjort en fantastisk jobb, så det er Espen som skal ha æren. Æres den som æres bør!» Det har vært andre varianter, som digg eller deng og godteri eller fanteri, men knask eller knep har festet seg, og gir 176 000 treff som frasesøk på google, og fra eldste treff i Nasjonalbiblioteket i 1993 er det nå ca. 1300 treff i aviser og bøker. Det er først ved årtusenskiftet uttrykket ordentlig festet seg, og etter treffene i NB å dømme er det fra da innarbeidet ved oversettelser.

Det engelske uttrykket trick or treat er ifølge phrases.org.uk først påvist i avisen The Oregon Journal 1.11.1934: «Other young goblins and ghosts, employing modern shakedown methods, successfully worked the ‘trick or treat’ system in all parts of the city.» Det tyske Süßes oder Saures, søtt eller surt, har ifølge en artikkel i Spiegel fra 19.10.2010 eksistert som den tyske trussel i ca. 20 år. I Sverige heter det bus eller godis, i Danmark er det boller eller ballade. Men treat, knep, bus og ballade bør ikke tolkes bokstavlig med eggekasting og annet griseri: I sympati med alle undertrykte 1600-tallskatolikker i England, synes jeg vi må heve oss over slike mafialignende utpressingsmetoder fra småbarn, og la grinebiterne spise kakene sine selv.

* Illustrasjon: Thomas Rowlandson, fra The English Dance of Death, 1815

.

Klin kokos

engelsk: completely bonkers; tysk: völlig bekloppt

Fullstendig gal. Per Egil Hegge gjengir i sin språkspalte i Aftenposten 7.2.2005  en populær myte om opphavet til dette uttrykket: «Det norske slangutrykket klin kokos er nesten hundre år gammelt, og det stammer fra første verdenskrig. Da importerte margarinprodusenten Wilhelm Mustad store mengder råvare, ren kokosolje clean cocos oil av frykt for at det kunne bli mangel hvis krigen trakk ut. Og han ville gardere seg: Han kjøpte mye mer enn han hadde lagerplass til, så dette ble lagret både på Oslo havn og på åpne gater og plasser, som vidnesbyrd om sjansespillet. Klin kokos fra Mustads side, med andre ord». I Astrid Melands artikkel i Dagbladet 11.3.2002 gir også Ronald Grambo en lignende forklaring: «Mangel på kunnskap er grunnen til at folk tar feil. Mange ordtak og munnhell er veldig gamle, folk kjenner ikke så godt til dem lenger, forklarer Grambo […] Ja, klin kokos, det er jo egentlig engelsk. Clean cocos skal det være. Dette har noe med et firma som importerte kokos til havna i Oslo. Og denne kokosen ble reklamert for som veldig ren, eller clean. På 30-tallet ble dette et munnhell, og vi det bruker [sic] fortsatt i betydningen ‘sprø’, sier Grambo.»

Wikipedia argumenterer ganske overbevisende for hvorfor dette bare er en god historie: «For det første ville det engelske ordet brukt i denne sammenheng vært ‘pure’ og ikke ‘clean’. For det andre er ikke ‘cocos’ et engelsk ord for kokosolje eller kopra. Cocos brukes kun om Kokosøyene. Kopra heter ‘copra’ på engelsk og kokosolje ‘coconut oil’. Den engelske termen vil altså være «pure copra’ eller ‘pure coconut oil’». Det er videre ingen engelske treff på søkefrasen clean cocos, og ingen som gjengir historien oppgir noe som helst belegg for den.

Klin kokos har første treff i NB i Arbeiderbladet 1.6.1939, deretter i Lalli Knutsens Det er dyrt å være fattig (1940, s. 6): «Fritsi kastet det pene lille hodet sitt bakover og lo. – Er’u klin kokos, hvisket Nusse». Helt kokos har sin eldste forekomst i 1940 i Hans Falladas Hackendahl gir sig ikke (s. 94): «Han er helt kokos, han!». Klin koko (uten s) er det også en del bruk av, først i Haugesunds Avis 14.1.1967. Nynorskordboka synes å mene at det bare er et sammenfall av kokos og ko-ko, som i nærliggende varianter er et vanlig ord for gal på flere språk (engelsk cuckoo). Wikipedia nevner også teorien om at «[d]en S som er blitt lagt til i slutten har sin parallell i andre norske uttrykk som f eks ‘bankers’, og forandrer ikke betydningen av ordet».

Norsk Ordbok (som også gjengir kokosoljeimporten fra første verdenskrig som trolig opphav for frasen) har noen tidfestinger på klin som forsterkerord fra ca. 1900 (klin tussut og klin galen), men kildene i ordboken er sekundære. Klin er i hvert fall med i Ivar Alnæs’ artikkel Bidrag til en Ordsamling over Sjømandssproget fra 1902 i betydningen helt inntil: «klin (clean) forsterkende adv. som i engelsk: vi var klos, klin opunder Norge». Dermed har man kanskje samtidig fått opphavet til kloss hold o.l., av close (klos).

Språkspalten pånettstedet til NRK Hordaland hevdet derimot 1.11.2002 at «[v]i har fått ordet fra tysk, og ikke fra engelsk som mange tror. Det har medisinsk opprinnelse, avledet av ‘klinikk’. Tyskerne hadde ordet fra gresk ‘kline’, som betyr ‘seng’.» De oppgir ingen kilder. Antageligvis er det hentet fra Bokmålsordboka som på oppslaget klin parentetisk skriver at det trolig er fra klinisk, som klinisk edru og klinisk død. Det kan jo hende, men hvordan det skulle ha blitt slik, er vanskelig å se og det gis ingen empiri. De tidlige forklaringene på klin man kan finne i ordbøker og vitenskaplige arbeider fører det tilbake til engelsk clean: Eksempelvis Alnæs’ nevnte artikkel fra 1902 (som er referansen til Stene), Aasta Stene: The Influence of English on Present-day Norwegian (1938) og English Loan-words in Modern Norwegian (1945, s. 57), Ragnvald Iversen: Lånord og lønnord hos folk og fant (1939, s. 34, som viser til Alnæs), Christiansen og Nielsen: Norsk-dansk ordbog (1955, s. 179, som ikke gir kilder) og Tone Tryti: Norsk slang (1984, s. 110, som viser til Stene). Ordet klin er knapt å finne på trykk frem til 30-tallet, og må lenge ha eksistert som et rent muntlig forsterkningsadverb, men det er klin umulig å vite sikkert hva det kommer av.

Illustrasjon: Anonym i T. Hood: The Comic Annual 1835

Kumbaya

Kumbaya/Kum ba yah betyr come by me på Gullah, et kreolsk språk brukt av slaver og deres etterkommere i kystområdene av Georgia og Sør-Carolina i USA (Morgan 2010). Gullah-kulturen eksisterer fortsatt, og nettstedet gullaheritage.com hevder at «The Gullah people are known for preserving more of their African linguistic and cultural heritage than any other African-American community in the United States». Sangen som har spredd ordet rundt i  verden, Kumbaya my Lord, er en spiritual som ble nedskrevet og spilt inn første gang i 1920-årene (Winick: i Folklife Center News vol. 32 nr. 2–3/2010. Artikkelen inneholder også noter og tekst til sangen).

På engelsk har det å sitte rundt bålet og synge kumbaya blitt et uttrykk og klisjé for naiv passivitet (M. Ross, The Root 13.10.2008), og det brukes tilsvarende sarkastisk på norsk også. Slik f.eks. i innlegget «Når ble det forbudt å irettesette ulydige barn?» av Malin Birgersson, Aftenposten 28.11.2014: «Nei, la oss alle i stedet sitte på en bomullsmyk rosa sky sammen og synge Kumbaya med munnen full av cupcakeglasur og håpe at livet aldri noen gang vil by barna våre på motgang.» I Norge dukker sangen så vidt jeg kan se først opp i en programrapport fra NRK P1 20.5.1965: «The Weavers synger folkesanger fra mange land […] 6. Kumbaya (Fra Afrika).» The Weavers, med Pete  Seegers, spilte inn sangen i 1959, og denne platen eller andre versjoner kan selvfølgelig ha kommet til Norge før den ble spilt på radio her.

* Illustrasjon: W.H Brooke, fra Harrison: The Humorist 1832

.

Hummer og kanari

engelsk: a mixed bag; tysk: bunte Mischung

Hummer og kanari pleier å bety en blandig av bra og dårlig, kanskje med vekt på det dårlige.

Ordet hummer kommer ifølge de Caprona (2013) av norrønt humarr, og gjennom vikingene i Normandie er det lånt til fransk som homard. Den kokte variantens farge, som absolutt er ganske rød, er opphav til similen rød som en hummer. Hummerfiske og -eksport fra Norge er beskrevet i Erik Pontoppidans Det første Forsøg paa Norges naturlige Historie (1753, s. 279) som betydelig, og i Norsk Handels Tidende på 1820-tallet er skipsavgangene hyppig beskrevet med last av hummer og tømmer til England, hummer og østers til Holland, hummer og bark, osv.

Kanari i denne sammenheng viser muligvis til gulfargen på kanarifuglen, som sies å passe dårlig med hummerrød, eller til kanarivin/kanari-sekt, en søtvin som antageligvis passer dårlig til skalldyr (jf. de Caprona 2013 side 342 og 385). Vinen har oppføring i Moths ordbok fra ca. 1700. I Jeppe paa Bierget (1722) lar Holberg kammertjeneren servere Jeppe «Canari Sæk» (som formodentlig ikke indikerer musserende vin, jf. tysk sekt, men hetvin, jf. engelsk sack, som ifølge Wikipedia omfatter «white fortified wine imported from mainland Spain or the Canary Islands»). Jeppe utbryter: «Det er en god Viin: Skraaler alle. {Hver gang hand dricker, blæses i Trompetter.} / Hej paß op Karle, nok et Glas Viin af Carnalie Sæk, forstaar I vel?» Jeppe blander Canari med Ca(r)nalie (slubbert, slask). Episoden passer godt med hypotesen om hummer og kanaris opphav:

Vannebo (2011) side 192 skriver at frasen stammer fra jobbetiden på 20-tallet, da nyrike skeiet ut på Grand og Theatercafeen, og viste sine manglende dannelse ved å bestille det dyreste på menyen. Dermed en ukritisk blanding av likt og ulikt. Herman Willis i boken Gro – en karriere? (1998, s. 15) tidfester uttrykket til rundt første verdenskrig (som også er mer forenlig med uttrykket jobbetid), med samme omstendigheter, åsteder og oppkomlinger som Vannebo.

Klisjeen er likevel litt eldre, Fredriksstads Tilskuer skriver i en notis den 27.6.1902: «En Hund, saadan en Blanding af Kanari og Hummer, paa Kaffekompaniets Fabrik i Fredriksstad har uden videre paa egen Haand taget sig til at apportere levende Kyllinger.» Vi får håpe det var en varsom kjøter. Det var for så vidt en jobbetid på 1890-tallet også (ordet finner jeg først i Aftenposten i 1901), som resulterte i en økonomisk krise i Norge, særlig i Kristiania, i 1899. Det er mulig uttrykket ble skapt allerede da, og fortsatt med samme basis om nyrike uten dannelse, men det er ingen kilder som egentlig gir noe belegg for dette.

* Illustrasjon: fra Emblemata nova av Andreas Friedrich 1617, via BIBLIODYSSEY

.

Se også oppslagene Jobbetid og dyrtid.