Hard valuta

engelsk: hard currency; tysk: harte Währung

Valuta som er mulig å omsette internasjonalt og helst med relativt stabile vekslingskurser. Oftest brukt om særlig etterspurt og solid valuta. Penger er abstrakt i seg selv og basert på tillit, og hard betyr vel i denne sammenheng bestandig og mindre utsatt for store svingninger i verdien. På norsk kom begrepet i bruk etter Den andre verdenskrig. Østlendingen 23.11.1945: «Det er valuta og først og fremst ‘hard valuta’ vi trenger»; Firda Folkeblad 4.12.1947: «Ved å følge en slik linje ville vi dessuten spare import av de viktigste matvareprodukter. Og det igjen betyr sparing av valuta – også hard valuta.» Etter krigen var det vanlig med fastlåste valutaer, som tilfellet var med den norske kronen, og som dermed ikke kunne utjevne forskjellen mellom tilbud og etterspørsel.

Selv om metaforen angikk penger, ble den raskt gyldig for andre gjenstander. Slik i boken Folke Bernadotte utga i 1948, samme år som han ble myrdet i Israel, Istedenfor våpen (s. 120): «Bytte- og svartebørshandelen florerte, sigaretter var blitt en slags valuta, en hard valuta, ‘a hard currency’ som en engelskmann uttrykte det. En amerikansk eller engelsk sigarett ble den gang – som inntil det aller siste – notert i omkring seks mark, et faktum som bør sammenstilles med det forhold at en tysk tungarbeider tjener omkring 160 mark i måneden.» Det er ikke opplagt, men heller ikke spesielt utenkelig at vi har både uttrykket og den utvidete billedlige betydningen fra Sovjet, der problemstillingen nok var svært påtagelig lenge før i Vesten. Den eneste forekomsten av hard valuta jeg har funnet fra før krigen, er nemlig i en oversettelse av den russiske humoristen Mikhail Zosjtsjenko trykket i Arbeiderbladets helgebilag Lørdagskvelden 1.6.1935 (s. 13): «Jeg, kamerater, er i det hele tatt mot kapitalismen og pengecirkulasjonen. Jeg er tilhenger av det pengesystemet vi hadde i 1918. / Dengang var det også valuta. Var det en ring eller et cigaretui – hård valuta; var det hatter eller bukser – bløt valuta. / Det var liddeli storartet og greit.» Zosjtsjenko ble som de fleste andre forfattere som syntes ting var liddeli storartet og greit før krigen en paria og sensurert og ekskludert forfatter etter krigen. Jeg antar han fikk gjenoppleve dagene med både bløt og hard valuta i rikt monn da.

Begrepet blir gjerne også benyttet om andre, ikke like opplagt omsettelige egenskaper: «Den idealiserte kvinnen bør gjøre alt. I denne overdådige driftsøkonomien må dårlig samvittighet være en hard valuta» (Finn Skårderud: Sultekunstnere, 2000, s. 219). Et annet eksempel finner man i Anna C. Bornstein, Kroppskjenning (2000, s. 23): «Nytte og nytelse er hard valuta i det menneskelige egoets verden.» Det virker med andre ord som om alt som kan omsettes eller byttes på en eller annen tenkelig måte kan betegnes med denne klisjeen.

* Illustrasjon: John Leech, fra Hood’s The Comic Annual 1842

.

.

 

Grav deg ned i tide

Kan anvendes ironisk om gå i dekning eller å begrense skader, særlig etter muntlige tabber og i politikken. Det er også brukt av stiftelsen SKUP på t-skjorter i forbindelse med skup-prisen som tildeles gravejournalistikk. Det spiller på metaforen om å grave som å fordype seg i noe, tilsvarende kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksens råd til studentene ved UiS til semesteråpningen 2014: «Grav deg ned i tide. Det er gøy med semesterstart og Fadderuka, men plutselig er eksamen her.» Ellers kan det betgne å avsondre seg litt fra viderverdigheter, som Sissel Hoffengh i Dagsavisen 11.1.2014: «Som de fleste har fått med seg er det snart OL i Sotsji. […] Det er da alle vi som ikke er født med ski på beina dør litt innvendig. Og anbefaler TV-overføringer ned noko attåt. Grav deg ned i tide. Og parker dressen utafor.»

Allerede i 1941 ble ideen om å grave seg ned i snøen for å vente ut et uvær formulert akkurat slik i boken Friluftsliv, friluftsmannens A.B.C av Arne Damm (1941, s. 150): «Grav deg ned i tide. Har du gått deg vill, eller tar stormen overhånd, så bestem deg i tide for å grave deg ned. … Kan du ikke nå ned i skogen, så husk ordtaket//Det er hus i hver skavl.» Det var i de kjekke gamle dager. De fleste treffene på uttrykket, angir det som en fjellvettregel (se om disse på oppslaget Det er ingen skam å snu).

Jeg tror likevel uttrykket grav deg ned i tide har fått sin utbredelse som en sammenblanding av to fjellvettregler: Vend i tide, det er ingen skam å snu, og Spar på kreftene og grav deg inn i snøen om nødvendig. Det er likevel så utbredt å si og skrive grav deg ned i tide, at det nesten må kunne regnes som offisielt. Da hjelper det ikke at rådene ble revidert i 2016, og å grave seg inn i snøen er ikke lenger anbefalt; antageligvis er det ikke så mange som tiltros evnen å lage en skikkelig snøhule i våre dager.

Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1832

 

.

Se også om fjellvettreglene i innleggene Det er ingen skam å snu og Severin Suveren, eller les påskerelaterte Hosianna og Verden står ikke til påske.

 

 

 

 

Akilleshæl

engelsk: Achilles heel; tysk: Achillesferse

Et sårbart punkt eller en svakhet i noe ellers robust.

Det er forskjellige myter som skildrer helten Akilles’ barndom. Den aktuelle forteller at han ble dyppet i elven Styx av sin mor, nymfen Thetis, for å gjøre ham usårlig. Men hælen Thetis holdt i ble ikke våt, og dermed var det hans eneste sårbare kroppsdel. I Trojanerkrigen blir Akilles truffet av en pil skutt av en annen mytologisk helt, Paris, nettopp i hælen. Vi må formode at pilen var forgiftet siden han raskt døde, evt. fikk han en veldig sinna infeksjon, men dette synes ikke særlig heltemodig for noen av de involverte, så i Homers Iliaden nevnes overhodet ikke denne myten. Hos Homer er Akilles gjennomgående menneskelig, sårbar og dødelig. Det er flere forvarsler om hans endelikt, men eposet slutter før Akilles’ død. Så vidt jeg kan se, er fortellingen om Akilles’ bad i Styx først omtalt i Statius Achilleis I fra ca. år 95, og mer detaljert beskrevet i Fulgentius Mitologiarum III,7 fra rundt år 500, som ifølge innledningen på theoi.com var populær lesning i middelalderen.

«Det er ei min Hensigt, her at levere en Anti-kritik til den nævnte Recension», skriver Welhaven i 1860 i begynnelsen av den 15 sider lange antikritikken Et Par Bemærkninger i Anledning af en Kritik over Forfatterens Digte til omtalen som hadde stått i Aftenbladet nr. 7–17 samme år: «Men min Rec., der har forseet sig paa Begrebet Reflexion, har i det Hele intet Øie for det Umiddelbare i min Digtning, og finder dens Svaghed, dens ‘Achilles-Hæl’ i mit Forhold til Reflexionen. Dette søger han at paavise og begrunde, men uden at jeg deraf har kunnet hente nogen Belæring» (s. 261 flg.). Neste treff i NB er L. Dietrichsons Indledning i Studiet af Sveriges Literatur i vort Aarhundrede (1862, s. 104): «[…] endskjøndt der ved ham, som ved enhver stor Mand, maatte findes en Achilleshæl, og skjøndt denne hos Tegnér maaske var svagere og saarligere end sædvanligt.»

Fra nyere tid kan man lese hos Arnljot Eggen i Det flyktige varige (1988, s. 24): «Eit urettferdig system prøver å skjule sin Akilles-hæl i politiets blanke støvlar.» NRK skrev forut for fotball-EM 10.6.2016 at dødballer «er vertsnasjonens store akilleshæl», mens professor Cas Mudde uttaler i en artikkel i Dagens Perspektiv 22.8.2016 at «Italia er EUs akilleshæl». Særlig hvis man på kartet ser på regionen som heter Puglia, vil jeg tro.

Det virker nesten underlig at en så kjent myte ikke har vært benyttet før det dukker opp i Norge på 1860-tallet, men svenske SAOB har tilsvarende ingen eldre referanser enn 1868, og i danske ODS først fra 1888. På engelsk er det trolig først brukt i et essay av Coleridge trykket i The Friend i 1812, s. 431 (OED hevder 1810): «the alarming state of Ireland, that vulnerable heel of the British Achilles!». Heller ikke på tysk ser det ut til å ha en veldig lang historie. Eldste treff jeg har funnet, er i Morgenblatt für gebildete Leser 14.3.1837.

Akillessene ble faktisk et medisinsk begrep basert på samme myte før det ble en språklig klisjé. Akillessenen, som pussig nok er kroppens sterkeste, ble navngitt i 1693 av den flamske kirurgen Philip Verheyen, om hvem legenden forteller at han, etter å ha vært nødt til å amputere den, dissekerte sin egen fot (R. Suy 2007).  

 * Illustrasjoner: Øverst, Akilles’ død, khalkisk amfora ca. 540 fvt.; nederst, Victor Honoré Janssen, ca 1700, British Museum

–

.

Tennene løper i vann

engelsk: make one’s mouth water; tysk: das Wasser läuft im Mund zusammen

Å glede seg til noe, gjerne et næringsmiddel eller annet man finner attråverdig.

Hentydningen til å sikle er nært forbundet med forventningen om mat, en såkalt ubetinget respons, og kanskje mest kjent fra eksperimentene til Ivan Pavlov på hunder, men selvfølgelig ytterst gjenkjennelig på en selv, og beskrivelser som å få vann i munnen går langt tilbake i tid. Dette bildet med tenner som løper, skulle tyde på at disse satt rimelig løst i munnen, men løpe har også betydningen bevegelse, smelte (se f.eks. Moth, ca. 1700: «Snêen løber i vand», og på linjen under «Hanß tender løber i vand» og «floden løber igennem byen». Vannebo (2013) skriver at uttrykkets løpe har en inkoativ betydning, dvs. et begynnende aspekt eller en overgang (som f.eks. gulne, våkne).

Store medisinske leksikon skriver på oppslaget Kjertler: «Spyttkjertlene fungerer under påvirkning av nerveimpulser som opptrer automatisk (reflektoriske nerveimpulser). Under påvirkning av forventning kan man imidlertid også få tennene til å ‘løpe i vann’. Dette betyr at kjertlene begynner å virke og utskille spytt allerede når man bare tenker på bestemte nærings- og nytelsesmidler».

Uttrykket er brukt i P.J. Coldings Etymologicum (1622, på s. 671): «naar vandet løber en til Tenderne. Munden staar fuld aff Vand». Frasen er inkludert i Norsk-lappisk Ordbog fra 1852 (s. 710) som  «čacce bačča njalbmai» – uten at det nødvendigvis betyr at det var i bruk slik i samisk langt tilbake, men jeg synes det er interessant at det er noe ordbokforfatteren syntes skulle med.

Så til en erindring fra Bergen, der Elisabeth Welhaven (søster til Johan Sebastian) skildrer hva som ringer som bjeller for henne i Fra Staden og Stranden (1870, s. 137): «og saa hvad der maaske allermest tiltalte den opvoxende Slægt – mine Tænder løber i Vand, naar jeg tænker paa det: Laxerejmer og Tommelskringler og Jomp-Æg.» Jeg aner ikke hva noe av det er. Hva som får spyttkjertlene til å produsere, varierer naurlig nok. Ibsen lar den gufne typen «Den fremmede passageren» ombord på et skip i Nordsjøen si til Peer Gynt:

Havet gaar højt, som Huse.
Ah, ens Tænder løber i Vand!
Tænk, hvilke Vrag det inatt vil knuse; –
og tænk, hvilke Lig, der vil drive iland!

Klisjeen kan endog være poetisk, som hos Olaf Bull i Vaarkjenning (1913): «Det bruser – ens tænder løber i vand, / ens svælg vil fyldes, ens hjerte iler – –», eller hos Astrid Hjertenæs Andersens Bøketrær om høsten (1980):

Det er som om skogbunnens tenner
løper i vann
ved synet av fallende løv.

Den engelske ekvivalenten her finner vi i hvert fall tilbake til Richard Edens The Decades of the newe worlde fra 1555 (s. 181) om kannibaler som venter på sitt bytte: «For these craftie foxes [kannibalene] seemed to make signes of peace, when in theyr mindes they conceaued a hope for a daintie banquet: And espying their enemies a farre of, beganne to swalowe theyr spettle as their mouthes watered for greedines of theyr pray». Dette igjen er en oversettelse av Petrus Martyr Anglerius De orbe novo decades (1516), latinskspråklig førstehåndsskildringer fra det nyoppdagede Amerika. Jeg finner ikke noen søkbar utgave av denne, men uttrykket salivam movere var å finne i flere latinske ordbøker. Med denne knaggen kan man greit finne begrepet i klassiske latinske skrifter, som Senecas Epistulae Morales (år 65), epistel 79: «Aut ego te non novi aut Aetna tibi salivam movet», oversatt: «Now if Aetna does not make your mouth water, I am mistaken in you».

Så spørs det da om denne Aetna kan konkurrere med skipsforlis og drukning eller Jomp-Æg og Laxerejmer i å få spyttkjertlene i gang.

* Illustrasjon: Thomas Rowlandson, Dinners Drest in the Neatest Manner, 1811

.

 

Litt av hvert

engelsk: bit of everything, this and that; tysk: ein wenig von jedem, dieses und jenes

Fast ordpar som kan bety litt av alt, noe av hvert slag, eller mer uspesifisert som mye forskjellig, ditt og datt og kreti og pleti, etc. Eldste treff i NB er i betydningen lite av alt i J.N. Wilses Physisk, oeconomisk og statistisk Beskrivelse over Spydeberg (1779, s. 322): «Af alt dette er her lidet af hvert, men af det første næsten intet». Som litt av alt i Jens Krafts beskrivelser av Valdres (1822, s. 205): «Kunstfliden er ubetydelig; de fleste Forstaae lidt af hvert Haandverk, en Følge af Gaardenes adspredte Beliggenheed, og derfor sjelden noget til Fuldkommenhed», så, noe mer ukonkret i Morgenbladet i 14.9.1838: «Den vi kunne være tjent med, maa være en Mand, der kan taale lidt af hvert.» Som uspesifisert mye forskjellig i Sang Nr. 6 av Erik Bøgh (1850):

Lidt af hvert jeg har studeret,
Græsk, Hebraisk og Latin;
Har i Jura prakticeret,
Ligesaa i Medicin.

*  Illustrasjon: Adam og Eva i Paradis, fra en 1700-tallsutgave av J. Cats Throu-Ring, etter originalen fra 1637. Ukjent kunstner

Det springende punkt

engelsk: the heart of a matter, the salient point; tysk: der springende Punkt

Et avgjørende punkt, en saks sentrale poeng. Fra nylatin: punctum saliens, altså det hoppende punkt.

Det dreier seg egentlig om et biologisk fenomen antatt av Aristoteles å være livets begynnelse: hjertets første livstegn. Det er å finne som en observasjon av et hønseegg i hans Dyrenes undersøkelse (Των περί τα ζώα ιστοριών ca. 340 fvt.) bok VI del 3 (oversatt her av D’Arcy Wentworth Thompson, History of Animals 1910): «With the common hen after three days and three nights there is the first indication of the embryo; […]. Meanwhile the yolk comes into being, rising towards the sharp end, where the primal element of the egg is situated, and where the egg gets hatched; and the heart appears, like a speck of blood, in the white of the egg. This point beats and moves as though endowed with life». Den fjerde dagen kunne man altså se en pulserende, rød flekk, som på latin, da Aristoteles ble oversatt i renessansen, ble til punctum saliens; det avgjørende sprang til liv, et slags magisk øyeblikk fra intet til levende.

Fenomenet skal ifølge Powers Chronologia medica (1923) først ha blitt beskrevet av Diokles av Karystos, en av Aristoteles’ samtidige (jf. også Needham, A History of Embyrology 1959). Uansett er det fra Aristoteles’ verk klisjeen stammer, selv om frasen nok må tilskrives oversetterne. Verket ble oversatt eller parafrasert av flere fra sen middelalder og fremover, men jeg har ikke klart å finne ordlyden i Michael Scots versjon basert på en arabisk oversettelse, eller i Albertus Magnus’ egne verker, begge fra 1200-tallet. I Theodorus Gazas utbredte oversettelse utgitt i 1476, som er den første trykte boken om biologi, er formuleringen punctú salit (side e 4 verso., lenket utgave fra 1492). Etter mitt skjønn er Gaza sannsynligvis opphavsmannen til begrepet. En av to kjente førsteutgaver av Gazas oversettelse dukket i 2015 opp i Tennessee, og ble i juni 2016 solgt på Bonhams Auctions for 941 000 US$, rundt 8 millioner norske kroner. På kjøpet fikk budvinneren også dermed en frasedebut.

Den engelske legen William Harvey, som først detaljert kartla og beskrev blodomløpet, utga mot slutten av sitt liv i 1651 et verk i embryologi, Exercitationes de Generatione Animalium, der formuleringen er helt innarbeidet og anvendt flere ganger, eksempelvis: «ideoque si punctum saliens, una cum sanguine & venis, tanquam unum idemque instrumentum, in primo fætus exordio conspicuum».

I Moths ordbok fra ca. 1700 er fenomenet ført opp som spring-prik («kaldes den første begyndelse til en kylling, som er hiertet, og først skabes i et eg, nâr hønen har ligget derpâ, og altid røres sâlenge egget er varmt»). Det eldste treff i Nasjonalbiblioteket er i Christopher Hammers Norsk Huusholdings-Kalender (1773). Her medtas et lengre tekstutdrag som, foruten å benytte uttrykket på norsk første gang (så vidt jeg kan finne), også på ganske underholdende vis illustrerer datidens innsikt i forplantningens mysterier:

«Den enstydige Avling kaldes saaledes, fordi der udtydes, at alle levende Ting avles av et Æg paa en og den samme Maade. Denne er to slags: Nogle, saasom Harvæus, paastaar: at alle Ting avles av Æg, og at det tilkommende Fosters første Grunde ligger udi Æggets springende Punkt ɔ: punctum saliens, men at Han-Sæden intet andet gjør, end at den først opvækker og opliver denne lille Grøde eller Spir. Den anden Sætting er Leuvenhoeks, der er stadfæstet av Hr: Boerhave, nemlig: at Sæd-Ormene svæmmer som Fisker i al Han-Sæd. Av en lykkelig Hendelse kan et av 600 Sæde-Dyr finde den lille Skramme i Ægget, komme derind og nyde der sin Forvandling. Ingen Avling kan skee uden Æg, og Ægget blier aldrig fruktbart uden Han-Sæd, ti dertil udfordres Sammenblandelsen av bægge Kjøn; Til denne Tiid, er troet: at Leuvenhoeks Sæde-Ormer ere levende Dyr i Han-Sæden, men nuomstunder troer nogle: at disse Ormer ere ikke oplivede eller organizerede Legemer, men blot nogle stumme Partikler, hvis Bevægelse kommer av Væskens Varme, saa de ere ikke Dyr begavede med en egen og frivillig Bevægelse, men de ere kuns nogle dovne Legemer svæmmende i den varme Han-Sæd, som nogle olieagtige Deele. Det samme tilstaar ogsaa Hr: Haller. Ved disse Sæde-Legemer blier dog Han-Sæden brugbar, men hvordan der gaar til, veed vi ikke.»

600 Sæde-Dyr, Sæde-Orme! Men Hammer nærmer seg sakens kjerne, det springende punkt, så og si. Leuvenhoek er nok Anton van Leeuwenhoek (1632–1723) som sterkt forbedret mikroskopet og er kjent som mikrobiologiens far. Legg også merke til anvendelse av ordet Sætting, som man skulle tro var innarbeidet fra engelsk i løpet av de siste 30 år og ikke i bruk for 250 år siden.

Niels Treschow oversatte det med det hoppende punkt i sine filosofiforelesninger fra 1806–1807, utgitt i 1811: «Hvorledes er den Art af Skabninger bleven til, som vi kalde Mennesker? Jo højere forfra vi kan udlede dens Udspring, desto bedre kiende vi, hvilken Retning den har taget, hvorledes den hoppende Punkt (punctum salicus[sic]) efterhaanden har udvidet sig, desto sikkrere kan vi ogsaa fra det Forbigangne slutte til det Tilkommende.» Tilsvarende Gunder Langberg i Hvori bør Almuens Ungdom undervises i Skolerne (1813): «Man lære altsaa ogsaa Almuens Ungdom i Skolen at kjende dette hoppende Punct, som vi kalde Sjæl, Aand, Tænkekraft».

At springende vant igjennom fremfor hoppende, skyldes ganske sikkert at det slik var innarbeidet i tysk, og at det i noen grad er synonymt. Abstrahert fra sitt utgangspunkt, har jeg eldste funn med springende i Marcus Jacob Monrads Tale paa Universitetets Stiftelses-fest den 2den September 1858: «Og især for et Folk, som det norske, der […] fylder Ideen og den frie Aandscultur sin Tilværelse, et Folk, der strax ved sin Fremtræden i Staternes Række har hævet frihedens Banner, et Folk, der saa at sige er oprundet i dette, i Videnskabens Aarhundrede og i hvis Skjebne det laa, at det netop i et videnskabeligt Institut skulde finde den første Realisation af, det første ‘springende Punct’ til sit selvstændige Liv.» Ja, det svulmer i brystet, det er nok mitt springende punkt som rødmer.

 * Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1838

 

–