Om klisjeer.no

Klisjeer.no er skrevet og drevet av Hans Tvedt som et con amore-prosjekt, stort sett nattestid, og med høye ambisjoner og lave forventninger. Opplysningene som fremgår på det enkelte oppslag er samvittighetsfullt gjennomgått og etter beste evne undersøkt mot originale eller i det minste troverdige kilder. Det hender vel at det glipper. Henvendelser om feil, unøyaktigheter og mangler eller innspill og råd kan sendes på e-post til hans@klisjeer.no og mottas formodentlig med takk. 

---

 

Se for deg at du er fra et sted med liten kulturell og lingvistisk nærhet til Norge og bestemmer deg for å lære norsk. Du lærer ved hjelp av ordbøker rundt 3000 norske ord (som er nok til å føre en samtale, noe tilsvarende ordforrådet til en femåring), og støter så på denne setningen:

«På sikt kan det betale seg å bite tennene sammen, brette opp ermene og henge i stroppen til man loser prosjektet trygt i havn.»

Det gir selvfølgelig ingen mening (ikke for en femåring heller), selv om hvert enkelt ord er kjent.

Denne bloggen er viet norske uttrykksmåter, som jeg litt planløst begynte å samle på for en tid tilbake. Det var en ny roman (som senere fikk overveiende god omtale) som startet det. På de første syv sidene talte jeg mer enn 30 klisjeer (idiomer og lignende), og det ble knapt bedre utover. Jeg begynte å tenke på hvor lett vi tyr til språkets ferdighus når vi vil uttrykke oss. Listen er etter hvert blitt noen tusen uttrykk lang. Nå prøver jeg å finne historien bak dem, eksempler og bruk, og tilfeldig trivia som gjerne dukker opp når man søker rundt i litteraturen. Det dreier seg for en stor del om fraseologismer, men også enkelte sammensatte ord, sitater og klisjeer som faller utenfor betegnelsen (som høyfrekvente metaforer). Videre skal denne bloggen med tiden dreie seg litt om kildene: Menneskene som skapte uttrykkene, brukte ordene eller samlet dem.

Jeg har ingen agenda mot idiom- eller klisjébruk, men det kan være greit å være dem bevisst, bruke dem riktig og kanskje begrense forekomsten noe. Det er heller ikke noe i veien med språklige bilder – landskapet blir svært øde uten – men en god metafor er gjerne en som ikke er brukt før, og i alle fall ikke forbrukt, oppbrukt og utslitt som en gammel vaskeklut, selv om også disse metaforene har sin nødvendige plass i språket.

Til slutt ser jeg om jeg kan finne brukbare uttrykk som tilsvarer de norske på engelsk og tysk. Dette er naturlig fordi svært mange av våre talemåter har innvandret fra disse språk. Ordbøkene våre er varierende, men gjennomgående mangelfulle på den slags oversettelser.

Hvor gammel er uttrykksmåten?

Det vil jeg antagelig sjelden kunne gi svaret på. Noen ganger vet vi ganske sikkert hvem som er opphavsmann eller -kvinne, men oftest får vi nøye oss med en omtrentlig angivelse basert på når et begrep dukker opp i de skriftlige kildene. Ofte viser det seg dessuten at uttrykk man har lært at stammer fra Shakespeare eller Wessel ved nærmere undersøkelse er lånt av samtidige eller tidligere forfattere. Det er vanskelig å «suge noe av eget bryst» og samtidig bli forstått, det er i grunnen det klisjeene handler om.

Jeg vil for alle oppslag vise det eldste funnet jeg har gjort av uttrykket (i stor grad basert på de digitaliserte bøkene til Nasjonalbiblioteket), og om det ikke fremgår spesifikt vil likevel den eldste oppgitte forekomsten alltid være den første bruk jeg klarer å dokumentere. På sikt ønsker jeg å redegjøre mer for metodene jeg benytter meg av og problemstillingene man står overfor ved slikt arbeid. Da blir det mulig for leserne selv å avgjøre hvilken vekt de vil legge på opplysningene som fremgår og troverdigheten ved det hele. Metodeutredninger er derimot ikke noe con amore, så det får heller komme «i tidens fylde».