Sove i timen

english: be asleep at the wheel; tysk: nicht bei der Sache sein

Være uoppmerksom, gå glipp av noe eller unnlate å gripe en mulighet. Den som sover synder kanskje ikke, men lærer heller ingenting på skolen, for det er en skoletime dette er hentet fra. Morsomt nok er det selvfølgelig en lærer det dreier seg om første gang man får treff i Nasjonalbiblioteket, om enn helt konkret; Aftenposten 23.2.1892 har et domsreferat: «Forsvareren: Kan Vidnet erindre, at nogengang en af Skolens Lærere havde sovet i Timen? / Vidnet: Ja, det havde Rød giort». Heller ikke i Aftenposten 7.11.1915 er det nok billedlig ment, men likevel allment klandrende (s. 6): «Han ser ikke flink ut stakkar – han har vist sovet i timen».

Man må til en billedtekst i Aftenposten 15.8.1955 s. 4 før en finner en utvilsom anvendelse for å ikke ha fulgt med (eller her at han har): «Innfelt til høyre viser så Richard Egan at han ikke har sovet i timen.» Det må ha vært et inspirert øyeblikk i avisen, for først 23.8.1982 er det å se billedlig igjen, fortsatt i  Aftenposten hvor det står på side 2: «at noen av komiteens medlemmer simpelthen har ‘sovet i timen’», og dagen etter i Dagbladet 24.8.1982 på s. 3: «Vi er enig med Aftenposten i at det er utrolig mange som har sovet i timen under stortingsbehandlingen av Tofte-saken i vår.» Dagen etter det igjen, 25.8.1982 skriver Trønder-Avisa på s. 8 at Dagbladet omtalte saken «på lederplass i går og sa seg enig med Aftenposten i at utrolig mange ‘har sovet i timen’ under stortingsbehandlingen av Tofte-saken». Tofte var en cellulosefabrikk som gikk konkurs i 1982 (men gjenoppsto før det ble endelig nedlagt i 2013). På mange måter er det noe slånde i at det var en lærer som først sov i timen mens det var et storting full av sovende politikere som først gjorde det billedlig.

Skjønnlitterært er det ikke å finne før i Kim Småges Containerkvinnen (1997, s. 188): «Har jeg sovet i timen, svarer hun irritert. – Jeg kan ikke huske noe krav om kollektiv utskiftning av allerede anskaffete mobiltelefoner.» For Danmark oppgir DDS at det er kjent fra 1988.

* Illustrasjon: John Leech, The Comic Latin Grammar 1890

Slutte opp om

engelsk: come together, rally round; tysk: geschlossen hinter

At folk mobiliserer eller samler seg bak en sak, person eller et formål. Det er verbet slutte i dets betydning som tette til, omslutte som ligger til grunn her. Slik i P.A.M. Taubers beskrivelse av bardehvalen i Hvirveldyr (1878, s. 249): «[…] Underkjæbe, hvis enorme Læber, naar Munden lukkes, slutte op om Bardernes glatte Yderrande». Knapt metaforisk brukt i Bergens Tidende 16.5.1876 «hvor man slutter op om Tribunen og afsynger Kongesangen» eller i Georges Ohnets Død over Bonaparte! (overs. 1913): «Kusken drev paa hestene som rasende, eskorten sluttet op om kjøretøiet, og alt forsvandt.»

Fullstendig billedlig benyttet i T. Davidsons Situationsbetraktning i valgaaret 1921 (det dreier seg om brennevinsforbudet, s. 12): «Trods al individuel selvraadighet har dog det norske folk ved viktige anledninger vist, at det besidder disciplin nok til at slutte op om fanen, naar signalet lyder paa avgjørelsens dag.» Det er svulstig nok til at enhver kan få behov for en liten dram, mens forfatteren, stakkar, døde tre uker før valget og fikk dermed andre faner å omslutte.

Et nyere eksempel tas med fra Steinar Imsens Europa 1300–1550 (2000, s. 123): «Det svenske riksaristokratiet følte sine politiske interesser truet, og valgte liksom sine standfeller i Danmark å slutte opp om den norske dronningen Margareta i hennes kamp for å sikre de nordiske troner for det svensk-norske folkungedynastiet.»

 * Illustrasjon: Hablot Knight Browne («Phiz»): Master Humphrey’s Clock, The Rioters 1841

–

.

Følge slavisk

engelsk: follow slavishly; Tysk: sklavisch folgen

Gjøre noe nøyaktig som oppgitt uten å tilføre noe eget, følge ordre og instrukser uten å stille spørsmål. Uten originalitet. Handle som en slave. Slavisk er antagelig vokst ut av forestillingen om slavens underdanige og lydige adferd. Moth (ca. 1700) konstaterer tørt: «Slavesk/Er det som trelle vedkommer». Forløpere til talemåten kommer til uttrykk f.eks. i Holbergs Natur- og Folke-Retten (1716, s. 267) som opp mot republikansk styreform syntes at: «det [er] ingenlunde Tegn til Slaviske Gemytter at give sig under en Eenevolds Regiering». Ingenlunde.

I mange eldre tekster brukes uttrykk om slavens frykt eller annet sørgelig forbundet med slaver; Jens Schielderup Sneedorffs Den patriotiske Tilskuer (1763, nr. 209): «Jeg vil ikke tale meget om Læremaaden og den slaviske Frygt, hvori den studerende Ungdom opdrages»; Glidende til viljeløst og smiskete i Christian Bastholm, Den geistlige Talekonst, (1775, s. 357): «Tilkommer det en slavisk Siel, der haver Roes og Lovtaler til fals, som den sælger til Meestbydende». Progressivt om kvinnenes undertrykkelse gjennom oppdragelsen i Bendix Prahl, Nemesis (1813, s. 125): «Qvindekjønnet (gemeenligen) opdrages paa en lav, indskrænket og slavisk Maneer; fra Ungdommen lærer man dem, og indprenter i deres Sind, at deres fornemste Maal er at stadse sig og at gifte sig med Mænd, som formaae at bringe dem iveiret, føde dem, gjøre dem til rige Koner.» Det var i 1813.

Helt som i dagens betydning ser vi det først i Abbed Millots Verdens-historie (b7, 1794 s. 94): «Han tiente under Ojeda, een af de […] som Columbus’s Exempel havde opmuntret til Efterlignelse, men som kun slavisk fulgte hans Spor.» På engelsk er eldste tilsvarende dokumenterbare bruk å finne i Caleb D’anvers (Nicholas Amhurst) The Craftsman 30.5.1730 (nr. 204, s. 183): «This is, indeed, the strongest Mark of a free Parliament; and we may certainly conclude it to be the Cafe, when the Members, who are in Office, do not constantly run in Herds, and slavishly follow a Minister in all his Proposals». Noe stortingspolitikerne burde bite seg merke i. På tysk kan det leses i H.A.O. Reichards kvartalsskrift Olla Potrida [i.e. råtten gryte] (1782, s. 79): «Werdet ihr euch nie schämen, sklavisch den Fußstapfen jener treulosen Führer zu folgen.» Ja, skam dere.

Ordet slave er i seg selv finurlig. Her i Norden var ordet for ufrie mennesker trell, (norr. þræll, engelsk thrall, jf. Falk og Torp 1906). På latin, slik de snakket i Romerriket, var ordet for dette servus, fra hvilken vi har fått servant, servere og service (et tankekors for folk i serviceyrker). Videre har det samme utgangspunkt som tysk schwer, og ordet svær, som på dansk fortsatt betyr vanskelig, og i noen sammenhenger også på norsk: besvær, det var da svært osv. Først langt ut i middelalderen fikk latin ordet sclavus fra de germanske erobrerne. Se Klein 1971, som særlig angir den første tysk-romerske keiser Otto Is kriger mot slaverne på 900-tallet som opphav til både uttrykket og årsaken til at folkeslaget på denne tid neppe hadde så gode vilkår.

Anders Arrebo bruker ordet som verb for arbeidet til dyrene i Paradis i Hexaemeron (skrevet 1631–1637, trykket i 1661, s. 238): «De skreckeligste Diur Liif-lystige sig gafve, / Hen under Adams Aag friivilligen at sclave». Slavedrivere har vel alltid hevdet at slavene lystig ga seg hen, bedre kunne de ikke ha det. Christen Ostersen Weile skriver om bøndenes variable ufrihet i sen- og høymiddelalderen utfra begrepet vornede (værende), og benytter både gammelt og nytt begrep i Glossarium juridicum danicum-norvegicum (1652, s. 848): «Hvor imod med Vornede i Sieland, Laaland, Falster oc Møen, er langt anderledes beskaffet, thi de ere gandske ufrj, oc som Trælle oc Slave at regne, de kand oc tvingis, imod deris villie, at bygge oc besidde, hvilcken øde sted oc pladß som Hosbonden dennem forelegger».

På slaviske språk betyr slav brukt som navn på folk muligvis (de som har) språk, altså et forståelig sådan (i motsetning til alle andre som bare sludrer babelsk tungemål), eller også kan det komme av betydningen opphøyd, berømmelse som jo er storveis når det opptrer i navn som Miroslav og lignende (Etymonline). Andre kilder mener et stedsnavn er ordets mulige utgangspunkt, men alt dette er usikkert.

Slaverne selv hadde også ufrie, som de naturlig nok ikke kalte slaver, men derimot rab, rob, o.l. På tsjekkisk er ordet for tvangsarbeid robota, slavearbeid (Klein 1971), som Karel Čapek i 1920 brukte i tittelen på skuespillet R.U.R.: Rossum’s Universal Robots/Rossumovi Univerzální Roboti, og derfra kommer opprinnelsen til ordet robot for våre mekaniske fremtidsslaver. Robotnik betyr i dag for øvrig rett og slett arbeider. Sammenhengen er så klar at noen språk ikke engang gidder å late som.

* Illustrasjon: Arent Van Bolten, før 1633.

.
–

Skudd for baugen

engelsk: a shot across the bow, a massive blow;
tysk: eninen Schuss vor den Bug, ein vernichtender schlag

Tilbakeslag, avgjørende knekk. Advarsel. Et skudd for baugen er egentlig et skarpt skudd foran et skip for å få det til å stanse eller vende. Det er en siste advarsel hvor det tilkjennegis at skipet er innen rekkevidde for kanonene på et fort eller annet skip. Eksempel på dette kan man lese i Norges Sjøfartstidende 26.8.1893, som omtaler en ny forskrift for fremmede skips adgang til  Østerrikes havnesteder: «Ethvert fremmed Krigsskib, som kommer indenfor en Befæstnings Skudvidde, skal vise Flagget. Udelades dette, gives først et løst og derefter et skarpt Skud foran Baugen. Hjælper denne Advarsel ikke, behandles Skibet som Fiende». Skuddene i Sarajevo 21 år senere, var et skudd for baugen for Østerrike som sjøfartsnasjon; et land som var fullstendig uten havner etter krigen.

Overført betyr det egentlig en hvilken som helst tydelig advarsel. Slik i Konrad Dahl, Løven (1877, s. 99): «Mon det ikke er et Skud for Baugen af denne uheldige, tilbagegaaende Slægt, et nyt og kraftig Varsko til den om at holde til paa sine egne Enemærker». Det ser ut til at det blir vanlig som metafor for varsku i norske aviser først på 1930-tallet. Bergens Tidende 7.9.1932 s. 3: «For regjeringen blev valgene det første kraftige skudd for baugen. Det borgerlige Danmark vender sig i stigende grad mot den klassepolitiske uteskning».

Man kan spekulere i om det med tiden er blitt sjeldnere å bruke for i betydningen foran blandet med mindre maritim kjennskap, og at det dermed er oppstått en misforståelse. I nyere tid blir det nemlig oftest benyttet som et figurativt fulltreff i skipssiden. Allerede på midten av 40-tallet får man inntrykk av at talemåten er på vei fra sitt opprinnelige innhold. Johannes Hanssen, Kommunale ungdomsnemnder (1946, s. 58): «Ærlighet og hederlighet fikk på grunn av den kynisme og korrupsjon som fulgte med ‘herrefolket’ og til dels av den nød som etter hvert tiltok, et skudd for baugen.» Rolf Døcker, Gabrielle (1945, s. 83): «Men Magritt skjøt et skudd for baugen. / – Gabriel er jo også her, sa hun. / Gabrielle ble rød. / – Ja … sa hun.» Det kan vel argumenteres for at det noen ganger også kan bety en kraftig vekker, men gjennomgående er det sjelden noe varsel igjen. Dag O. Hessen, Carl von Linné (2000, s. 100): «Linnés optimisme skulle få sitt alvorligste skudd for baugen av yndlingsdisippelen Pehr Löfling da han i sin Gemma arborum i 1749 konstaterte at tropiske trær ikke hadde overvintringsknopper.» Noen ganger brukes det om et kraftig tilbakeslag, slik Trond Berg Eriksen, Nietzsche og det moderne (2000, s. 23): «Erfaringene med historiens mest grusomme krig skulle fordøyes […] og det førte til at troen på menneskene, vitenskapen og fremskrittet fikk et skudd for baugen.»

Et skremmeskudd, som det jo er, er en opplagt metafor. Det benyttes overført om en advarsel også i engelsk og tysk (tilsynelatende ikke eldre enn det eldste norske eksempelet), men ikke i betydningen grunnskudd, så man må være varsom ved oversettelser. Med tiden er dermed disse idiomene i ferd med å bli det som gjerne kalles falske venner (faux amis), tilsynelatende direkte overførbare, uten å være det.

* Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1839

.

–

Gå sport i

Gjøre konkurranse ut av ting; at man øker innsats og intensitet for sin egen skyld i en aktivitet som ikke vanligvis karakteriseres som sport. Ordet sport har utviklet seg som forkortelse fra engelsk disport, eldre fransk desport (fornøyelse, eg. føre bort), og som vi kjenner igjen i idrettsklubbnavn i latinske land som desportivo/deportivo. Dette at det skal gå i, gjør uttrykket merkelig, men strengt tatt er det heller ikke helt nødvendig. Det er samme betydning når vi leser J.O. Wahl, Felttogene 1716 og 1718 (1903, s. 63): «Det lader til, at det af de svenske officerer blev betragtet som en sport at udsætte sig for fæstningens kugler.»

Disport blir i Geelmuydens Engelsk Ordbog (1855, s. 123) oversatt med Tidsfordriv, Løjer og fornøje, lege og fjase. Sport skal altså føre oss bort fra arbeid og kjas, og det er en grei påminnelse om at idrettens opphav er av underholdnings- og adspredelsesformål, ikke blodig alvor. I M.C. Hansens Fremmed-Ordbog fra 1851 er forklaringen på oppføringen Sportsman «Jæger, overh. en i mandige Øvelser kyndig Mand».

Betydningen av sport har endret seg fra generelt tidsfordriv, inklusive idrett, til nesten bare å dreie seg om idrett. Første gang jeg finner ordet sport i en norsk tekst, er det om ferskvannsfiske i Beretning om den Internationale Fiskeriudstilling i Bergen i Aaret 1865 (s. 28): «thi her fandtes Alt, hvad selv den mest fordringsfulde Liebhaber af dette Slags Sport kunde önske sig». Hvis noen lurte på om fiske var en sport, er det altså den eldste vi har.

Sport ble likevel raskt et begrep for idrett eller foretagender med element av konkurranse (størst eller flest fisk, raskest til å seile, flinkest til å skyte vilt, osv.), men eksisterte parallelt om generell adspredelse. I Victor Hansens Illustreret Idrætsbog (b1, 1890, s. 111) finner vi: «‘Væddestriden er Sjælen i al Sport’, paastaa Mange, der anse sig som Sportsmænd, og saaledes gjøre Præmietagning til et Maal, medens den kun skal være et Middel til Fremgang». Mindre kompetitivt og mer for bare søren er det i Edvard Bull, Fra Alperne og Provence (1901, s. 143): «At staa og spytte saa nær op til sine Medmennesker som muligt finder de at være en behagelig sport.» I Et mennesketyveri av Stein Riverton (Sven Elvestad) følger detektiven Knut Gribb et spor i form av en sandstrek (1908, s.19): «Skal jeg kjøre, saalenge Stregen varer? spurgte Kusken, en ung, ivrig Vognmandsgut, – han synes dette tegnede til at bli en herlig Sport».

På noen måter er uttrykket å la det gå sport i nærmere tidsfordriv-opprinnelsen enn det er en metafor for idrettskonkurranser, men man kan vel gå ut fra anvendelsen også har tatt opp i seg idrettselementet. De første eksemplene jeg har funnet kan i og for seg tolkes i begge retninger: Bergens Adressecontoirs Efterretninger 8.4.1880: «Mellem Nytaar og Paaske bestaar Kjøbenhavnernes Sport i at gjøre og gaa i det størst mulige Antal Selskaber»; Anna Munch, To mennesker (1897 s. 47): «Og dette optrin nu. Det saa jo næsten ud som gjort med hensigt … som det var sport i det … denne sport med at gøre hinanden jaloux o. s. v.». Klart usportslig i Stortingsforhandlinger 1.2.1902 (1901/1902 Vol. 51 nr. 7, s. 771): «Om professor Morgenstiernes lærergjerning siger docent Gjelsvik følgende: ‘Det er en gammel yndet sport i ‘Verdens Gang’ og maaske også i nogle andre af vore blade at fremkomme med grovhede mod professor Morgenstierne som universitetslærer …’». Sport fortsatte å være et generelt begrep for både idrett og andre sysler, som nok er årsaken til at sjakk, fiske, hesteløp, konkurranser med båter og biler mv. og annet omtales som sport, men vel sjeldnere som idrett (enn skjønt særlig for sjakken går det tidvis høye bølger om dette).

Det som det går sport i, behøver på ingen måte være bare lek og moro. Jens Bjørneboe, Kruttårnet (1969, s. 125): «Han slo meg nesten ihjel, og det gikk sport i det, mens vi holdt på. Men det var en snill mann; han kom og besøkte meg på sykehuset efterpå.» Trond Berg Eriksen, Egne veier 1997, s. 332: «Alle betydelige diktere i Roma i det siste århundre før Kristus kjente hverandre eller hadde felles bekjente. De lot det gå sport i sitt dagdriverliv og tingenes tiltalende letthet.»

Ordet sportsidiot, altså en som bruker (for) mye av sin tid og interesse på sport, dukker opp alt i oversettelsen av tyske Rudolph Stratz, Den engelske hustru (først som føljetong) i Aftenposten 1.10.1914: «Nutildags værdsettes man efter sit arbeide. Undtagen i dette land, hvor en saakaldt gentleman uværgerlig maa faa spleen eller ty til flasken, hvis han da ikke er sportsidiot.» Som man ser har skillelinjene alkohol/sport/idiot vært de samme i over 100 år. Sportsidioter er folk som overdriver og trekker interessen for langt. Som Agnar Mykle skriver i Sangen om den røde rubin (1956, s. 268): «Efterhvert gikk det sport i det. Så gikk det faenskap i det.»

* Illustrasjon: Andreas Bloch, Korsarens Sportshaandbog 1906

–

Lese mellom linjene, stå mellom linjene

engelsk: read between the lines; tysk: zwischen den Zeilen lesen/stehen

Å finne skjult eller underforstått mening som ikke uttrykkelig står i teksten, eller den er uutalt i muntlige tilfeller. At tale skal kunne inneholde noe mellom linjer er i og for seg oppsiktsvekkende. Den stavangerfødte holsteineren Henrich Steffens leste sågar tanker mellom linjene: Hvad jeg oplevede (bind 3, 1841, s. 133): «I det Svar, som jeg erholdt, blev der vel ikke yttret nogen Tvivl om min Beretning, men om mit Skibbrud var Talen dog saa lidt, at jeg med inderlig Ærgrelse læsde deres Tanker mellem Linierne.» Å beherske understatement og antydninger er en nødvendig sosial øvelse, og en dannet person har også en viss forståelse for undertekster og intertekstualitet, og alt dette er en del av hva vi omtaler som mellom linjene. I mange tilfeller er det antonymt til bokstavelig talt.

Det finnes noe bruk av tekst og annet mellom linjene i konkret betydning fra 1700-tallet, hvor det faktisk er skrevet eller plassert noe der, men i den overførte mening finner jeg det skriftelig først i en redaksjonell kommentar i avisen Den Constitutionelle 23. mai 1837: «Lector Motzfeldt har som Redacteur af den Constitutionelle leveret Texten, der er skrevet med tydelige Bogstaver; baade hvad der staaer i og mellem Linierne kan Enhver læse og tyde.»

Phrases.org.uk gir som eldste eksempel på engelsk fra The New York Times august 1862. Både der og hos Ammer (2013) hevdes uttrykket å stamme fra kryptografien, der kodede meldinger lå gjemt i annen hver linje eller «was conveyed by secreting it between lines of text».

Det er noe eldre på tysk, som i Matthias Cramer Dictionnaire Roial, Francois-Allemand fra 1712 på oppslaget Interlineaire: «wo die Dolmetschung / Auslegung eines Textes zwischen den Zeilen steht». Altså at tolkning eller utledning står (skrevet) mellom brødtekstradene i en bok, noe som kunne være tilfellet i latinske håndskrifter. Billedlig oppgis det til å være fra det 19. århundre, lik på norsk. Men i vår betydning er det for tysk en annen forklaring som gjerne blir fremlagt, som på Redensarten-index: «Da ein Brief auch in die falschen Hände geraten kann, werden häufig Andeutungen gemacht, die nicht jeder versteht», med andre ord ut fra et behov for å verne om privatlivet i brevvekslingen med antydninger og interne beskrivelser. Det er jo vagt beslektet med den engelske teorien, bare ikke fullt så spennende som 1800-tallets spioner med koder og skjulte budskaper, og dessverre langt mer sannsynlig etter min mening.

Illustrasjon: Phil May (før 1903), fra Mr. Punch’s Railway Book, u.å. (1910?)

.

–

 

 

Drikke som en svamp

engelsk: drink like a fish, tysk: saufen wie ein Loch

Svamper er primitive, flercellede organismer som i havet slett ikke drikker, men lever av å filtrere vannet gjennom porer og kanaler. I luft tørker de fullstendig, men har egenskapen å trekke opp i seg og holde på store mengder væske, og egner seg derfor som rengjøringsmateriale og som simile for noen som kan drikke store mengder alkohol.

Uttrykket finnes på en lang rekke språk, som spansk: beber como una esponja; portugisisk: beber como uma esponja; italiensk: beve come una spugna; fransk: boire comme une éponge (men nå oftere som på tysk, «drikke som et hull»: boire comme un trou, eller en tempelridder: boire comme un templier);  Det eksisterer på engelsk også, drink like a sponge (se f.eks. Isaac Asimov’s Science Fiction Magazine, vol. 10, nr. 7–9 1986: «Argyros drank. Like a sponge», og eksempler i Bryan/Mieder 2005, s. 718), men det er langt fra så vanlig som å drikke som en fisk.

I Det Norske Nationalblad 10.3.1818 s. 156 finnes en anonym vise kalt Evans lovsang: «Før Hercules voved’ sin Kamp / – o Gud! med de yndige femti, / Madera han drak som en svamp, / Og – Striden blev Ingenting glemt i!» Claus Pavels skrev en (senere tilføyd) fotnote til sin dagboksoppføring 1. april 1818: «Denne Drikkevise (Nationalbl. X. No. 37), der i sin Tid var meget yndet og optryktes i Visebøger, tillagdes, saavidt jeg veed, med Bestemthed C. N. Schwach. Skjønt denne ikke har optaget den i sine ‘Samlede Digte’, ja endog i disse (I. S. 89) paa en Maade polemiserer mod Drikkeviser, har hin Drikkevise dog saa slaaende Lighed med Schwachs sædvanlige Tone, at Udg. med temmelig Sikkerhed antager ham for dens Forfatter.» Schwachs eller ei, dette er eldste bruk jeg kan påvise på norsk.

Jeg er usikker på om opphavet er fra Erasmus (som jeg har sett hevdet), men jeg finner hos ham et spor når han skriver om fjollete fyrster og konger (Adagia 201, l. 83, 1535): «Inuictus est bibendo (nam hac quoque laude veteres delectati sunt principes): apte, si spongiam mihi laudas». Det blir omtrent: Ingen kunne overgå ham i drikk (den slags ble verdsatt av fyrstene i tidligere tider): en heder mer passende for en svamp. På fransk kan man se uttrykket ferdig utviklet i 1651, i lignende omstendigheter som hos Erasmus, av Paul Scarron i Le Roman comique: «Ragotin fit tout à fait bien les honneurs de sa maison, et but comme une éponge» (Ragotin gjorde stor ære på sitt hus, og drakk som en svamp).

Hos Holberg drikker f.eks. Jeppe som en Skielm (en slyngel), men forfatteren benytter også svampen (på latin) i Første Levnedsbrev (1728 s. 7): «qvi spongiâ qvavis siccior, bibendiqve mirus artifex in evacuandis poculis paucos pares» (overs. A. Kragelund: «Han drak som en svamp og var velbevandret i den kunst at tømme bægre»). Holberg sier også noe interessant i Epistler IV 431: «thi man finder overalt udi gamle Historier talet om Parasitis eller Snylte-Giæste, som Comœdie-Skrivere ligne ved Svampe, efterdi intet kunde forslaae til dem». Og her mener Holberg ganske sikkert bl.a. Plautus’ skuespill Menaechmi (ca. 200 fvt.), der hovedpersonen, en profesjonell snylter, kalles Peniculus, som betyr pensel eller svamp (samt diminutiv av penis). Han presenterer seg selv i første linje med å si (min overs.): «De unge kaller meg Peniculus, av den grunn at når jeg spiser, gjør jeg rent bord». I boken Funny Words in Plautine Comedy (2010, s. 102 flg.) har Michael Fontaine et helt kapittel om navnet Peniculus og betydningene som svamp, snylter (og liten penis), og det er opplagt lag og tolkningsrom, men svampen som trekker til seg er ganske sikkert bevisst. Denne standardkarakteren i klassisk komedie finner man blant Holbergs egne gjennomgangspersoner som Jesper Oldfux. I Jacob von Tyboe (1725, 1,1) sier Oldfux om seg selv, etter Plautus’ mønster: «Jeg heeder Svamp og svarer til mit Navn; thi ligesom en Svamp træcker all Vedske i sig, saa giør og jeg; thi jeg gaaer uroest aldrig til Sengs uden med en halv Snees Bouteillers Baglast.»

Ved dette ser vi at sentimentet, om ikke frasen, kan føres langt tilbake, selv om man kan hevde at det handlet om mer enn alkohol og drikk. Det kan det også gjøre på norsk. Man sier f.eks. om enkelte barn at de suger til seg som en svamp, og mener med det lærdom og tantes uheldige hang til banneord.

Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1830

.

–

En sann fryd, en sann glede

engelsk: a sheer delight; tysk: eine wahre Wonne

Sann dukker opp som et forsterkningsord i noen sammenhenger, som en sann svir og en sann venn mv. Det kan også forstås i betydningen ekte. Hva er en usann eller uærlig fryd? I Gerhard Sandbergs Ægteskabet fra 1791 om ekteskapsforordningen av 1788 står den eldste forekomsten jeg har funnet; bakt inn i en fire sider lang hyllest av kongefamilien foran i boken (s. 8): «Og hans Aand, som allene kan bøye Kongers og Fyrsters Hierter, til at befordre Guds Ære, og Deres Undersaatters Lyksalighed, nedfare over Deres Kongelige Høyheder: En sand Fryd, Fred og Velstand, belønne og krone Deres uforfalskede Dyd», osv. Det er ikke uvanlig med den slags smisketekster i bøkene fra tiden, men det er ikke frydefull lesning. Og sikkert ikke ærlig ment heller.

Ibsen lar Daniel Herje beskrive en sherry slik i De unges Forbund (1869): «DANIEL HEJRE: He-he; det var minsæl en excellent Sherry! Jeg har ikke smagt Magen, siden jeg var i London. ERIK BRATTSBERG: Ja, ikke sandt? Den kan live et Menneske opp! DANIEL HEJRE: Ak, ak; det er en sand Fryd at se sine Penge saa vel anvendte!» Et nyere eksempel i Kim Småge, En kjernesunn død (1998, s. 148): «Sundt er systematiker, det er en sann fryd å jobbe med han, han er ordentlig inntil det pedantiske.»

En sann glede er først å finne i NB i Peter Olivarius Bugge, Betragtninger over de aarlige Søn- og Helligdags Evangelier (1791, s. 606): «Derom vidner skriften paa mangfoldige Steder, som ogsaa Erfarenhed lærer, at hvo som ikke kiender Jesum, kiender heller ikke sand Glæde». Det er en stilistisk variant av en sann fryd, og innebærer i hovedsak det samme. Norske Intelligens-Sedler 12.11.1805: «Det var mig en sand Glæde, sidste løverdag, at see dette Barn, saa aldeles forandret til det bedre.»

En særlig platthet har vi, som i eksempelet over, ved å si at det skal være meg en (sann) glede/fryd/fornøyelse, noe jeg først finner helt slik i Jean-François Collin d’Harleville, Fusentasterne, oversatt av Enevold Falsen (1797, s. 79): «Det er mig en sand Fornøielse, at jeg dog eengang kan finde Anledning til at vise Dem en Tieneste», og som varianter i Den Norske Rigstidende 13.2.1821 «er det mig en sand Tilfreddstillelse», i Aftenposten 20.8.1861: 50 speciedaler er innkomne til «de Nødlidende i Tellemarken for at anvendes under den i Lunde og Næs herskende Blodgangsepidemi […] Med særdeles Taknemmelighed modtager jeg denne betydelige Gave; Det skal være mig en sand Glæde at uddele den.» Det er ikke alltid man helt tror på gleden, så det er en forfriskende vri å lese i Philipp Joseph von Rehfues’ ellers også betimelige spørsmål i Scipio Cicala, bind 2 (1834, s. 17): «Disse evige Sammenligninger med Oldtidens Gudinder ere mig en sand Vederstyggelighed. Hvo har dog nogensinde seet en Gudinde, saa at han kan sammenligne os jordiske Skjønheder med dem?»

* Illustrasjon: Theodor Kittelsen, fra Enkens sorg, 1896

.

–

Spøk til side

engelsk: joking aside; tysk: Spaß beiseite

Uttrykk for at en har vært mindre seriøs og nå skal tilbake til saken. Tilsvarene alvorlig talt, og ganske likt frasen fra spøk til alvor. Eldste funn er i Den Constitutuionelle 8.8.1836, som har oversatt en tysk avisartikkel: De tydske Invandringer i Nordamerika (Efter Algem. Zeitung). Her beskrives litt fjasete hvordan tyske innvandrere i USA innrettet seg, før det står: «Dog Spøg tilside. – Havde Vesten nogensinde en god Indvandring at glæde sig over, saa var det Tilfældet nu». Jeg finner ikke spøk til side brukt som eksempel i eldre dansk/norske ordbøker, eller annen tidligere bruk enn denne avisoversettelsen fra tysk, og heller ikke ytterligere eksempler før i Den Norske Rigstidende 26.10.1845, hvor man kan man lese en frenetisk beskrivelse av opphisselsen etter en hendelse i etterdønningene av den første fransk-marokkanske krig: «En sand Krigsfeber, den gamle furia francesse er faren i Folk, i ethvert Caffehuus marscherer man allerede med Dominobrikkerne paa det af Caffe oversvømmede Bord over Fez til Mequinez og ved en conversion de quart mod Marokko. Abd-el-Kader bliver fangen af unge Handelsbetjente og Skriverdrenge, medens han uden al anden Beskæftigelse sidder ved et Partie Ecarté, og den arabiske Stammes fuldkomne Udryddelse decreteres i Cafe Frascati af to Correspondenter til ‘Algemeine Zeitung’ og en paa Vartpengee sat Embedsmand, som loi supréme du salut de la France. Spøg til Side, Efterretningerne fra Algier sætte frygtelig ondt Blod.»

Kanskje kommer uttrykket fra svensk, der det tilsvarende skämt åsido inneholder en gammel dativ. Det betyr ikke dermed at formuleringen har vært anvendt siden middelalderen, da både svensk og norsk benyttet flere kasus, men heller at den har overtatt formen fra andre frosne uttrykk som sätta åsido o.l. Den engelske og den tyske varianten gir treff i google books fra 1770-tallet, den svenske fra 1830-tallet, altså jevnt med den norske. En tysk innvandring virker dermed rimelig.

Den litt oversette forfatteren Ernst Orvil har et dikt i samlingen Brekasjer (1970, s. 21) som heter «Spøk til side». Det begynner slik:

Spøk til side, sa fanden,
han fikk en tegnestift i
hoven: Og Gud sa: Hva
er så neste programpost.

Diktet og Brekajser kan med fordel leses i sin helhet, om ikke annet så fordi han aldri flytter spøken helt til side, men også legger lag utenpå den, som stussende følger oss «mens vi slentrer mot døden».

* Illustrasjon: Fra de Digullevilles Pèlerinage de vie humaine, 1401–1410

.

.

Spytt ut!

engelsk: spill it, spit it out; tysk: spuck es aus!

En insisterende oppfordring til å snakke, litt som ut med språket. Kanskje særlig når den man vil at skal snakke, er motvillig eller ikke rask nok. Først funnet hos Burchard Jessen, Maskinist Manners (1905, s. 128): «Manners nød ham: ‘Spyt ud, styrmand, hvad er jeg?’ ‘Tosk’ brast det ud af styrmanden». At ord kan «spyttes», er ikke så merkelig, det er jo noe av det samme, men (helst) bare med lyd og ikke saliva. Koblingen mellom det man sier og spytt, synes glimrende beskrevet i Oaths and Ordeals (The Living Age – Volum 130, 1876, s. 224): «An Abyssinian chief, who had sworn an oath he disliked, has been seen to scrape it off his tongue and spit it out.» Slikt gjør man når det som er sagt etterlater en dårlig smak i munnen.

I Aksel Sandemoses beskrivelse av jantelovens 11. bud i En flyktning krysser sitt spor (1933, s. 148) finner vi et eksempel på typisk bruk: «Du tror kanskje ikke jeg vet noe om dig? Det var terrorismens uopslitelige våben. Jeg husker hvor ubehjelpelig man var slått ut når de ordene falt. For en tid siden snakket jeg med en læge, forresten ingen dårlig psykolog, og jeg forsøkte å forklare ham saken. Men han så uforstående på mig og sa: Da svarer man jo helt enkelt: Hvad faen vet du om mig? Spytt ut! / Han var ikke fra Jante, og vil aldri forstå det.» På engelsk blir det det tilsvarende uttrykket løst oppgitt av Allen (2008) til å være fra det 19. århundre, med eksempel fra 1855.

Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1842

–

Se også innleggene Et bilde sier mer enn tusen ord, Tomme ord, og Tomme tønner ramler mest.

–