Sove i timen

english: be asleep at the wheel; tysk: nicht bei der Sache sein

Være uoppmerksom, gå glipp av noe eller unnlate å gripe en mulighet. Den som sover synder kanskje ikke, men lærer heller ingenting på skolen, for det er en skoletime dette er hentet fra. Morsomt nok er det selvfølgelig en lærer det dreier seg om første gang man får treff i Nasjonalbiblioteket, om enn helt konkret; Aftenposten 23.2.1892 har et domsreferat: «Forsvareren: Kan Vidnet erindre, at nogengang en af Skolens Lærere havde sovet i Timen? / Vidnet: Ja, det havde Rød giort». Heller ikke i Aftenposten 7.11.1915 er det nok billedlig ment, men likevel allment klandrende (s. 6): «Han ser ikke flink ut stakkar – han har vist sovet i timen».

Man må til en billedtekst i Aftenposten 15.8.1955 s. 4 før en finner en utvilsom anvendelse for å ikke ha fulgt med (eller her at han har): «Innfelt til høyre viser så Richard Egan at han ikke har sovet i timen.» Det må ha vært et inspirert øyeblikk i avisen, for først 23.8.1982 er det å se billedlig igjen, fortsatt i  Aftenposten hvor det står på side 2: «at noen av komiteens medlemmer simpelthen har ‘sovet i timen’», og dagen etter i Dagbladet 24.8.1982 på s. 3: «Vi er enig med Aftenposten i at det er utrolig mange som har sovet i timen under stortingsbehandlingen av Tofte-saken i vår.» Dagen etter det igjen, 25.8.1982 skriver Trønder-Avisa på s. 8 at Dagbladet omtalte saken «på lederplass i går og sa seg enig med Aftenposten i at utrolig mange ‘har sovet i timen’ under stortingsbehandlingen av Tofte-saken». Tofte var en cellulosefabrikk som gikk konkurs i 1982 (men gjenoppsto før det ble endelig nedlagt i 2013). På mange måter er det noe slånde i at det var en lærer som først sov i timen mens det var et storting full av sovende politikere som først gjorde det billedlig.

Skjønnlitterært er det ikke å finne før i Kim Småges Containerkvinnen (1997, s. 188): «Har jeg sovet i timen, svarer hun irritert. – Jeg kan ikke huske noe krav om kollektiv utskiftning av allerede anskaffete mobiltelefoner.» For Danmark oppgir DDS at det er kjent fra 1988.

* Illustrasjon: John Leech, The Comic Latin Grammar 1890

Nessekonge

engelsk: petty king; tysk: Kleinkönig

Småkonge (hvis rike kun er noen nes). Mektig person på et småsted. Ofte nedsettende i begge tilfeller. Moth (ca. 1700): Under-konge eller Nesse-konge «kaldtes den, fordum, som hafde titel af konge, og hafde kun et neß, eller syssel at râde over».

Uttrykket er å finne i Sturla Tordssons Haakon Haakonssøns saga ca. 1265, (Saga Hakonar Hakonarsonar  i Fornmanna sögur b9, 15 s. 255): «þá munu margir vera neskonúngarnir brátt», og tilsvarende versjonen i Flateyjarbok b3, 16 s. 15: «þa kann vera at margr verdi neskonungrinn». I Bugges oversettelse (1914, s. 15): «Men hvis I, trønder, vil dra de mænd frem, som er eders frænder eller fostbrødre, naar de har noget frændskap med kongerne eller kan regne sin æt til dem, og saaledes enhver skal holde paa sine fostbrødre og frænder, da vil det snart bli mange neskonger». 

Videre i Absalon Pederssøn Beyers «Norges Beskrivelse» (1567–1570, fra Norske magasin 1,III 1858 s. 72): «Dog haver det ganske Noriges rige af nogen fremmed konge aldrig været vunnet med herreskjold, endog Saxo Grammaticus skriver, at Norige haver mange gange været undertvunget, dog skal man det ej forstaa om det ganske rige, som da var skiftet udi saa mange kongeriger, som der er nu er fogder til. Derfor kalles de og Nessekonger.» Det kan virke som de var strødd utover landet; Hans Strøm, Physisk og Oeconomisk Beskrivelse over Fogderiet Søndmør (1762–1766, del 2 s. 487): «Ring-Fieldet, som skal have faaet sit Navn af en Næsse-konge Ring, der siges at have boet her paa Gaarden i gamle Dage».

Først om noe annet enn en reell stormann eller småkonge i Ambrosius Stub (d. 1758), som hadde en høne å plukke med tollvesenet i diktet Forhadte Navn af Toldforpagter: «I sige nok: De Folk regiere, / Som Næssekonger i et Land, / De krige, tvinge, triumphere, / Og bruge Magten, hvor de kan». Statsråd Løvland forsvarer utgiftene til å skape et enhetlig telefonnettverk i landet i Stortingsforhandlinger 20.1.1903: «det er det den eneste maade, hvorpaa vi kan faa samlet alle disse nessekonger af smaatelefoner under et rigstelefonnet». Det var ingen selvfølge å sentralisere telefonnettet, og kritikken var hard. Holger Sinding beskriver en annen maktperson i Ildprøven (1908, s 25): «Det merkes, at De ikke er kjendt i Maasevik? Og fremforalt ikke med vor vældige lensmands stilling der? De har kanskje læst om vore gamle nessekonger? … Men der har De en nessekonge der, – fuldstændig!»

Ellers ser det ut til å passe utmerket som betegnelse på rike, privilegerte kjøpmenn og væreiere i Nord-Norge, av typen Hamsuns Mack (Benoni, Rosa, Sværmere og Pan), og om hvilke det ble utgitt en hel bok i 1988, Nils M. Knutsen (red.): Nessekongene – De store handelsdynastiene i Nord-Norge.

Illustrasjon: John Leech i Samuel Reynolds Holes A Little Tour in Ireland 2, 1892

.

.

Pumpe jern

engelsk: pumping iron; tysk: Eisen fressen

Å pumpe jern betyr å løfte vekter, eller lignende muskeltrening, selv om slike manualer ikke er laget av jern. Frasen kan også dekke det å drive med bodybuiding generelt. Det er formodentlig kommet fra engelsk, der «pump iron» ifølge Etymonline er kjent siden 1972. Dokudramaet Pumping Iron fra 1977 med Arnold Schwarzenegger bidro i hvert fall til å utbre uttrykket. Manus var skrevet av Charles Gaines og basert på hans foto-essay fra 1974 med samme tittel.

På norsk dukker det først opp på trykk i Adresseavisen 6.7.1976 s. 24: «Da melder øyeblikkelig et spørsmål seg som slike muskelmenn ofte blir stilt av oss uinnvidde: Hva skjer når man slutter å ‘pumpe jern’? Blir man tjukk eller hva?». Som en av de uninvidde vil jeg protestere på at det er spørsmålet som øyeblikkelig melder seg. Jeg lurer på om man blir tjukk bare ett spesielt sted, og underveis. Arve Juritzen lukter det i Henki – Å leve med AIDS-viruset (1987, s. 76): «Jeg luktet lunta med en gang og kjente blikkene fra body builderne som stod og pumpet jern bak meg».

* Illustrasjon: Fra Arbeiderbladet 13.10.1934

.

–

 

 

Slutte opp om

engelsk: come together, rally round; tysk: geschlossen hinter

At folk mobiliserer eller samler seg bak en sak, person eller et formål. Det er verbet slutte i dets betydning som tette til, omslutte som ligger til grunn her. Slik i P.A.M. Taubers beskrivelse av bardehvalen i Hvirveldyr (1878, s. 249): «[…] Underkjæbe, hvis enorme Læber, naar Munden lukkes, slutte op om Bardernes glatte Yderrande». Knapt metaforisk brukt i Bergens Tidende 16.5.1876 «hvor man slutter op om Tribunen og afsynger Kongesangen» eller i Georges Ohnets Død over Bonaparte! (overs. 1913): «Kusken drev paa hestene som rasende, eskorten sluttet op om kjøretøiet, og alt forsvandt.»

Fullstendig billedlig benyttet i T. Davidsons Situationsbetraktning i valgaaret 1921 (det dreier seg om brennevinsforbudet, s. 12): «Trods al individuel selvraadighet har dog det norske folk ved viktige anledninger vist, at det besidder disciplin nok til at slutte op om fanen, naar signalet lyder paa avgjørelsens dag.» Det er svulstig nok til at enhver kan få behov for en liten dram, mens forfatteren, stakkar, døde tre uker før valget og fikk dermed andre faner å omslutte.

Et nyere eksempel tas med fra Steinar Imsens Europa 1300–1550 (2000, s. 123): «Det svenske riksaristokratiet følte sine politiske interesser truet, og valgte liksom sine standfeller i Danmark å slutte opp om den norske dronningen Margareta i hennes kamp for å sikre de nordiske troner for det svensk-norske folkungedynastiet.»

 * Illustrasjon: Hablot Knight Browne («Phiz»): Master Humphrey’s Clock, The Rioters 1841

–

.

Reise kjerringa

engelsk: get back on the horse; tysk: die Scharte auswetzen

Komme tilbake og gjennomføre noe etter først å ha mislykkes, komme på bena igjen, revansje etter et nederlag.

Det finnes en fantasifull forklaring på dette rare uttrykket, for eksempel skiver Jan Thoresen i Demokraten 26.10.2013, s. 12: at vikingene «kalte den tykke bunnstolpen som lå over kjølen for karling, ordet som danner opphavet til ordet kjerring. På denne stokken ble masta reist, og denne arbeidsoperasjonen ble etter hvert omtalt som å reise kjerringa.» Lignende skriver Torstein Hvattum i Aftenposten 12.10.2015 at «‘Kjerringa’ er navnet på mastehjulet i bunnen av en seilbåt. Når man reiser kjerringa, gjør man båten seilbar igjen ved å rigge masten på plass.» Jon Winge er i sin bok om sjømannsuttrykk For bare stumpene (2011, s. 147) noe mer tilbakeholden, men skriver at dette kan kanskje være opphavet.  Men det er ikke mulig å finne eksempler på slik maritim bruk i trykte tekster, så det virker ikke spesielt troverdig. At ordet kjerring er avledet av (liten) kar er dog hyppig påstått av etymologene (se f.eks. Falk og Torp).

Men er det ikke fra sjøen, så er det fra det andre som opptar oss nordmenn. Aa. O. Vinje gir en bedre forklaring i serien Fra Thelemarken i Drammens Tidende 20.12.1853 om skilek i bakken: «Det var stor Skam at faa ei Møykjering, og man kunde ikke slutte, før man fik reist hende op. Den, som havde formange Møykjeringar, fik ikke danse med Jentune om Søndagskvælden, og vilde man fri til dem, saa fniste de bare og lo». En note ved ordet møykjæring forklarer at «hvergang man faldt fik man ei Møykjering. Hullet efter En i Snefaannen var egentlig Møykjeringen.» Deretter når det Østlandet i Illustrert Nyhedsblad 30.3.1862 om Skiløbermødet på Grorud (s. 19): «Ovenfor Grorudsagene sattes til Prøve en mindre Bakke, med 3 à 4 Fods Hop i nederste Ende. Den var ikke saa let at klare, især fordi Sneen nederst i Bakken var haard og ujevn, og flere maate ‘reise Kjærringen’, som det heder i dette Løb.» Videre hos sørlendingen Kristen Stalleland, Vesle Hallvard (1897, s. 20): «‘Dett no ikkje, Olav!’ ropad gjentorne upp. / ‘Til lukka med kjeringi* mi!’ ropad Olav ned og so fór han. Au! han datt i hoppet. […] So vann dei mange renslor, og Olav reiste kjeringi si**.» Også denne skjønnlitterære boken syntes den trengte fotnoter her, og der finner vi som forklaring: «* Faa ei kjerring er det same som aa detta i bakken. ** Reise kjeringi er aa staa den bakken, ein datt i.»

Dermed kan vi ganske sikkert knytte uttrykket til skisport, om enn det ikke blir klart hvorfor fallet (eller sporet etter fallet) skulle kalles en kjerring, og at man reiste henne ved å komme tilbake uten å falle. Å reise seg er likevel en ganske opplagt metafor for å klare noe etter først å ha mislykkes. Lignende er det å komme seg på beina. Fra skisporten spredte uttrykket seg til annen idrett, der det fortsatt trives godt. I Arbeiderbladet 2.11.1935 beskriver kort at Florin Pettersen i Vidars 3. lag i Old boys-ligaen gjorde «en god innsats, Florin reiste ‘kjerringa’ fra enkelte ganger tidligere i høst!». Det behøver ikke knyttes til idrett heller, men til hva som helst, f.eks. til kvinner, som i tittelen Vi skal reise kjerringa! Et debatthefte om kvinnebevegelsens organisasjon fra 1992.

Det er vanskelig ikke å nevne det ikoniske utsagnet til keeper Jørn Jamtfall etter at Rosenborg hadde tapt 1-3 borte mot Bayern München i Champions League om at nå skulle de hjem og snu kjerringa (se f.eks. fra dagen etter i Aftenposten 20.9.2000). Det ble en mye sitert blødmeklassiker, og er et fint eksempel på sammenblandinger (her: snu skuta) med ufrivillig komisk resultat. Til Jamtfalls forsvar finnes denne med flerfoldig tilfeller av bruk før ham (først i Vårt Land 6.9.1965, s. 1). Mange er også gjengivelsene av lagkamerat Bent Skammelsrud, som skal ha uttalt at «RBK ramler litt mellom stolen og veden». Da må man naturligvis både snus og reises.

* Illustrasjon: Thomas Hood, Comics Annual 1839

.

.

Bomber og granater!

engelsk: Blast and damnation!; tysk: Verflucht noch mal!

Fast ordpar som parodisk utbrudd ved overraskelse eller sinne. En granat er i og for seg en bombe, og selv om det kanskje er mulig å mene det ligger nyanser i begrepene, er det ikke lett å se i bruken av uttrykket. Kanskje føles sprengkraften voldsommere når man benytter to navn på en hylse eller et prosjektil som inneholder sprengstoff. I dag vil det også kunne benyttes parodisk som gammelmodig banning, men de eldste funnene jeg har, lar det være blodig og pleonastisk alvor. Først Holberg, Dannemarks og Norges Beskrivelse (1729, s. 475): «Derpaa lagde de sig for fæstningen, hvilken de beængstigede saaledis med deres stykker, bomber og granater, at den Svenske Commendant Oberste Haar maatte overgive den med accord.»

Ikke mindre dramatisk i Drammens Tidende 30.3.1826, Nyeste Postefterretninger fra Udlandet: «Denne Gang forlyder ikke et Ord, hverken fra Tyrkiet eller Grækenland, naar undtages en Skrivelse fra Ithaka, i hvilken man udtrykker sin Bekymring for det betrængte Mesolongi og spørger. ‘hvad skal der blive af denne ulykkelige Plads, der indeslutter 13000 Flygtninge, Qvinder, Børn og Oldinge, saafremt den ikke faaer ny Undsætning? Kanonerne dundre uophørlig imod den, medens en Hagel af Bomber og Granater ødelægger dens Indre.’» Dette var midt i den greske frigjøringskrigen og byen Mesolongi var beleiret av tyrkiske styrker for tredje gang. Tre uker etter meldingen i Drammens Tidende, og tett på ett år etter beleiringens begynnelse, endte det hele i et spektakulært utbruddsforsøk hvorav nær hele befolkningen ble skutt, trampet ned, druknet, sprengt eller henrettet. Byen ble brent og tre tusen avhugde hoder satt opp på muren. Mesolongi var ellers byen hvor Lord Byron døde av en forkjølelse to år tidligere.

For en litt lystigere anvendelse, og der humoren tar over frasen, kan man vende seg til Henrik Wergelands skuespill Stockholmsfareren No. 2 (1837), hvor vi finner de svenske karakterene Baron Bombenundgranatenstråle og ikke minst hans kone, Baronesse Ursula Barbara von Bombenundgranatenstråle, «en høi, gammelagtig Pige med Ørnenæse og Anlæg til Knebelsbarter». Svensk snobb og adel får så hatten passer, men Studentersamfunnet våget ikke oppføre stykket etter all skandale som hadde kommet i kjølvannet av forløperen samme år. Wergeland meldte seg rasende ut av foreningen, og jeg håper han ropte nettopp «bomber og granater!» i prosessen.

Heretter levde tospannet parallelt som en generell beskrivelse av sprenglegemer og verdens uhumskheter, og et generelt interjeksjonsuttrykk, gjerne som en overdrivelse som i W.S. Dahl, Den politiske situation (1888, s. 11): «medens det paa den anden side hagler ganske eftertrykkeligt mod [regjeringen] med bomber og granater fra en stærk fylking inden dens eget tidligere parti». Ikke sjelden blir det lagt i munnen på en gammel militær, som i Glommendalen 19.6.1895: «Majoren spærrede Øinene vidt op. ‘Bomber og Granater!’ raabte han, min Herre, vil De sulte ihjæl?»; Ejnar Schroll, Kapergasten (1938 s. 46): «Bomber og granater, det var i grevens tid vi kom oss avsted»; Gunnar Øi, Signalet på odden (1975, s. 56): «‘Bomber og granater!’ stønnet Kommandøren. ‘Hva kan man stille opp mot slikt?’»

Jeg tviler på at noen i dag (hvis noen sinne) benytter uttrykket i virkelig tale, uten –kanskje – humoristisk. Likefullt gir det nær 9000 treff på frasesøk i Google.

 * Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1832

.

.

En besnærende tanke

engelsk: an alluring thought; tysk: ein verlockender Gedanke

Ordet besnære kommer av fange i snare, og er i seg selv dermed et bilde. Kalkar har eksempelet «besneries aff allehonde frestelser» fra Caspar Huberinus, Om Guds grumme straff oc wrede (1543). En tanke som oppfattes besnærende, fanger deg altså i en felle, men det brukes kun positivt. Det ligger sjelden noe mer i det enn at en tanken eller ideen virker forlokkende. Ordet fengslende ligner i så måte.

Kierkegaard er nær på uttrykkets innhold i Enten – Eller (1843, s. 220): «Lader os styrke vor Tanke, væbne den mod Ørets Besnærelse.» Mye er jo besnærende, som det som ble lansert som folkeforsikringen, her i avisen Kysten 5.8.1903: «Det er en besnærende Tanke dette at gjøre et Forsøg paa at skaffe alle dem, hvis Erhvervsevne svigter, en Pension, stor nok til nødtørftigt Underhold.» Det er lett å glemme at vi ikke alltid har hatt et sosialt nett i landet. Heldigvis ble det ikke med tanken.

Tanken på et konvensjonelt arbeidsliv er derimot ikke nødvendigvis besnærende, som for Peter Wessel Zapffe i Jørgen Haaves biografi Naken under kosmos (1999, s. 90): «Tenk om han kunne leve av den typen arbeid som han hadde nedlagt i forbindelse med hundreårsminnet for Henrik Ibsen … Det var en besnærende tanke.» Zapffe hadde fem år tidligere avlagt sin juridiske embedseksamen, men med tanke på at han hadde skrevet den på rim, var det ikke helt unaturlig at han så for seg et noe annerledes liv.

* Illustrasjon: Theodor Kittelsen, Lensmanden 1896

–

.

Lykkens pamfilius

engelsk: favourite of fortune, a lucky bird; tysk: Glückskind

En som har hellet med seg, begunstiget av lykken. Pámphilos er et mannsnavn som skal bety den som er elsket av alle, eller kanskje heller alles venn, av gresk pan, alt, alle og philein, venn. Det dukker opp i komedien Andria av Menander (død ca. 290 fvt.), som bare finnes som fragmenter (se T.B.L. Webster An Introduction to Menander s. 116). Vi kjenner bedre Andria av Terents (166 fvt., og oversatt av Mentz Rynning i 1755), en forviklingskomedie der den vakre og elskelige Pamphilus er en av hovedpersonene, som mot farens vilje til slutt får gifte seg med sin Glycerium, og man kan regne med at han følte seg som en heldiggris. Terents sier selv i fortalen at han har basert stykket på Menander (samt på Perinthia, et annet stykke av samme). I tillegg dukker navnet opp i Terents’ Hecyra og i den noe eldre Plautus’ Stichus, der det både er en Pamphilus og en Pamphila.

Pamfilius knyttet til lykkens, finnes i Axel Smiths Trysilds Beskrivelse (3. del i Jacob Rosted (red.), Topographisk Journal for Norge, 23. hefte, 1798, s. 140): «I 10 af disse 20 Aar lade vi nu först vor Bonde blive en Lykkens Pamphilius; thi han gjör i disse Aar den Fremgang med sit Brug og Handtering.» ODS har en henvisning til en enda eldre anvendelse i B.W. Luxdorphs oversettelse av Voltaire, Den ryggesløse eller forlorne Søn fra 1750/1776 (uttrykket står ikke i Voltaires original, L’Enfant prodigue). Mange funn er det dog ikke før rundt midten av 1800-tallet, da typisk som i Rolf Olsens skuespill, Salonen, eller Intrigen i Kræmmerhuset (1848, s. 7): «Villing: O, du Lykkens Pamfilius! / Wassermann: Ung, Smuk og Dannet, min Ven! Men det Sidste er Hovedsagen, thi Ungdom veed du er Tant, og Skjønhed skaffer bare Bryderi». Man kan anta at en dannet trysilbonde må ha hatt alt lagt til rette for et liv i syvende himmel.

Men i Moths ordbok fra ca. 1700 finner man noe helt annet: «Pamfilius eller pampert/en/Er klever knegt i kortspil og iblant alle fire knegte». Kortsammenhengen kan bekreftes på oppslaget Pamphilius i Johann L. Frisch’ Teutsch-Lateinischen Wörterbuch (1741): «in einer Art der Charten-Spiele, der vornehmste Trumph, folium ludi primarium». Også på engelsk knyttes navnet til kortspill. I Shipleys Dictionary of Early English (1955), på oppslaget pam: «French pamphile was the name of the card game, also the knave (Jack) of clubs, the highest card in the game … Thence the abbreviation pamphie, pawnie, pam», og en henvisning til lanterloo, som var det vanlige navnet på dette spillet. OED oppgir «Pam at Lanterloo» som kjent fra 1685. Vi finner spillreferansen videre hos Holberg i Epistler Tomus II, ep. 117 (1748, s. 159): «Pamphilius for Exempel er et Kort af stor Importance udi Lanter». Lanter kunne, som de fleste kortspill, ha pengeinnsats. Det er kanskje ikke så rart om kortet som trumfet alt var elsket av alle, og man følte seg som en lykkens pamfilius hvis man trakk det.

Det er et tredje spor for dette uttrykket, nemlig et latinsk skrift muligvis forfattet i England (eller Frankrike eller Spania, teoriene spriker) på 1100-tallet ved navn Pamphilus de amore, ev. Pamphilus, seu de Amore, en ganske ordinær kjærlighetsfortelling med lykkelig slutt. Den hadde enorm suksess, ble oversatt til de fleste europeiske språk, sågar til gammelnorsk som Pamphilus ok Galathea, antageligvis rundt 1250 i hoffet til Håkon Håkonsson (han som to birkebeinerne skal ha fraktet på ski over fjellet), jf. Ludvig Holm-Olsen 1940, s. 8: «Pamphilus ble i løpet av kort tid et kjent og populært verk. Alt i begynnelsen av 13. hå. var det så berømt at alle som vil gjelde for å være beleste, måtte ha kjennskap til det». Dette lille skriftet om kjærlighetens pamfilius har faktisk gitt opphav til ordet pamflett, først i engelsk fra slutten av 1300-tallet (Etymonline) som navn på alle småskrifter i løse permer, og mer hjemlig, nevnt i 1726 i Nye Tidender om lærde og curieuse Sager (Wielandt (red.), s. 780). Antageligvis var det ikke noe romantisk eller lykkelig innhold, men den ytre likheten, som kort skrift og løsblad, som knytter den politiske, polemiske eller satiriske pamfletten til kjærlighetsfortellingen fra middelalderen. Pamfilius har også gitt navn til en familie spinnveps (pamphiliidae), uten at det er opplagt hva som berettiger en slik lykke hos dem.

Det engelske oversetterforslaget lucky bird er forresten godt innarbeidet i norsk som lykkefugl, eller lukkefugl i Aasens Ordbog over det norske Folkesprog (1850), og igjen i Knud Knudsens Unorsk og norsk (1881), der han faktisk syntes vi trengte et avløserord for (Lykkens) Pamfilius. Lykkefugl er å se alt i Knud Leems hovedverk om samene fra 1767 (s. 504). I dag er det vel oftere grisen vi sammenligner den heldige med (heldiggris, griseflaks osv.) – uvisst hvorfor at det å ende som juleribbe skal være noen avløser for kortstokkens vinner, eller den som triumferer i kjærlighet.

* Illustrasjoner: Thomas Rowlandson, The Trumpet and the Bassoon, 1796; nederst: uttrykket videreføres til nye brukere i Walt Disney’s Kjempegevinsten, Donald Duck 65 år 1934–1999 s. 299

.

Adamseple

engelsk: Adam’s apple; tysk: Adamsapfel

Skjoldbruskkjertelens to sideplater på strupehodet, som er langt mer utpreget på menn enn kvinner, kalles adamseplet, eller prominentia laryngea på medisinsk. De har primært en beskyttende funksjon, men gir også bidrag til mannens dype røst. En utbredt forestilling er at Adam i Edens hage skal ha satt en bit av eplet fra kunnskapens tre fast i halsen da han skjønte hva han var i ferd med å gjøre. Som barn syntes jeg denne fortellingen ga gutter en slags fordel i forhold til jenter: Adam hadde tross alt angret, nesten i tide.

Noen vil for alltid forbinde syndefall og svik med eplet, slik Anders Arrebo, Hexaemeron (1618, s. 31):

Natur oc Sind giør luter-purt,
Oc skenck os Siælsens føde.
Thi Adams Eble beeskt oc surt
Os dømte slet til Døde.

I Moths ordbok fra ca. 1700 er oppslaget Adams-Bid slik: «kaldes æbelet pâ struben, fordi gemên mand mener, at noget af det skadelige æble skulde bleven siddende der pâ Adam, da hand âd det, og effter ham, pâ ald Mandkøn». Gemen mann eller ei, navnet er knyttet til Adam på mange språk (fransk: pomme d’Adam; kroatisk: Adamova jabučica; nederlandsk: adamsappel; portugisisk: pomo de adão; spansk manzana de Adán, men her også nuez, mv.). Wikipedia hevder det kommer fra en talmudisk tradisjon, men det kan jeg ikke finne noen troverdige kilder som støtter opp om.

I Første Mosebok står det i og for seg ingenting om hvilken frukt kunnskapens tre bar (og ut fra navnet skulle man jo tro det var kunnskapsfrukter), men muligvis har en språklig misforståelse gjort det til epler, og dermed ble bildet mer håndfast og samtidig også mer forvirrende: Da Det gamle testamentet ble oversatt til latin med frasen «treet til kunnskap om godt og ondt» skal adjektivet malum (ondt) ha blitt forstått feil av noen som det identiske substantivet malum (eple). En annen utbredt forklaring på ordet adamseple er at det er en misforståelse av det hebraiske tapuach ha adam, som betyr noe sånt som mannlig klump.  Adam betyr selvfølgelig mann, men også jord, og tapuach, ordet for eple, betyr også å svelle, gjøre/være rund, eller altså klump (David Curwin, Balashon 2006).

Det er alltid pussig å se vitenskapelige tilnærminger på religiøse og allegoriske tekster. Man forholder seg kanskje til tekstens konkrete opplysninger (og dermed plasserer fortellingen om Adam og Eva seg til rundt 4000 år fvt.). Man kan også forholde seg til tekstens historiske proveniens – antatt å ha blitt skrevet ca. 800 år fvt., og man må selvfølgelig forholde seg til de faktiske eksemplarene av teksten man har for hånden (ruller og tavler), som er langt nyere avskrifter enn som så. Hvilke ord ble brukt, hva betød de når og vet vi egentlig så veldig mye om det? 

Det finnes en mengde litteratur med spekulasjoner om hvilken frukt dette (opplagt metaforiske) treet kan ha båret, og gjerne med utgangspunkt i at det i hvert fall ikke var noe epletre. Dette til tross for at det står videre at «Gud lot alle slags trær vokse opp av jorden», som dermed burde inkludere epletrær. Shawna Dolansky påpeker på thetorah.com at det ikke vokste epletrær i oldtidens Midtøsten, og at fiken eller granateple er mer sannsynlig. Mot det kan man jo innvende at paradisets plassering kanskje ikke kan regnes som helt avklart. Elvene Tigris og Eufrat skal ifølge kapittel 2,13 og 14 ha sin kilde der, i så fall havner vi i dagens Tyrkia, forutsatt at elvene faktisk er de samme. Vokste det epler her i år 4000 eller 800 fvt.? Joan Alcock skriver i Food in the Ancient World (2006, s. 39) at eplet stammer fra Anatolia, og at Ramses II lot plante epletrær i nildeltaet på 1200-tallet fvt., til Hellas har frukten kommet på 700-tallet, og lenge før det til Transkaukasia og Anatolia. Så for alt jeg vet, var epler kjent i området da mosebøkene ble til.

Spørsmålet om det var sannsynlig at opphavspersonene bak Første Mosebok skulle kjenne til epler og også faktisk mene epler eller en annen konkret frukt der kunnskapens tre blir beskrevet, hopper enkelt bukk over det viktige faktum at ingen spesiell frukt nevnes overhode, og at det ikke kan være vesentlig for å forstå teksten i seg selv. Frukten av kunnskapens tre er kunnskap, ikke eplepai, men hva kunnskapsfrukter består av, er det heller ikke enighet om. At kunnskapens tre for noen må konkretiseres som et spesielt frukttre, er ikke mindre snodig av at det også skal billedliggjøres igjen. For det skal det: Eplet er ikke et eple, men en metafor. Adam og Eva blir med en gang oppmerksom på, og ille berørt av, sin nakenhet etter å ha spist, så en seksuell oppvåkning er ikke spesielt søkt å lese inn i det (fra dette stammer uttrykket i Adams/Evas drakt om nakenheten før syndefallet). Evas påfølgende graviditet indikerer jo det samme. Men også dette kan være et bilde for den rene, uskyldens tid, barnets uopplyste uskyldighet som korrumperes og ødelegges av viten, tvil eller andre ting som er som forbuden frukt.

* Illustrasjon: Marcantonio Raimondi (1480–1534), etter Albrecht Dürer

.

–

Oljeeventyret

Rundt år 2000 var Norge verdens tredje største eksportør av olje og gass, og i 2012 sto petroleumssektoren for 52 prosent av Norges samlede eksport (SNL). Det er ikke så rart, kanskje, at klisjeen oljeeventyret dukker hyppig opp når dette skal omtales.

Den første letebrønnen ble boret på norsk sokkel i Nordsjøen i 1966, og gjennombruddet regnes for å være påvisningen av olje på Ekofiskfeltet i 1969. Norge etablerte et prinsipp om langsomt utvinningstempo på 70-tallet for å motvirke hollandsk syke i den norske økonomien, men endret dette standpunktet ved opprettelsen av Oljefondet på 90-tallet, som man mente kunne ha samme funksjon.

Ved inngangen til 2018 var dette fondets markedsverdi på 8500 milliarder kroner, mer enn 1,6 millioner per snute (nbim.no). Inntektstoppen for staten i et enkeltår var ifølge norskpetroleum.no nær 264 mrd. i 2008. Totalt har det bidratt med over 12 000 mrd. til Norges BNP målt i dagens kroneverdi (mai 2016). I 2014 var det 240 000 (SSB) eller 330 000 (IRIS) mennesker sysselsatt direkte eller indirekte i næringen (litt ettersom man måler det), siden har dette falt en del.

Ordet oljeeventyret kan ses i Nasjonalbiblioteket fra 1950 (Thon: Oljens eventyr s. 66, og for så vidt i en oversettelse av oil venture i Mellom to verdener av Upton Sinclair fra 1949, s. 767) og fremover, men da om andre steder enn Norge. Det norske eventyret blir omtalt forsiktig i en billedtekst først av Erik Lunde i Pedersen (m.fl.) Verden i bilder (1969, b7, s. 307) i artikkelen «Olje i Nordsjøen», med den treffende undertittel «Vest-Norge – et nytt Klondyke»: «Det er ombord i slike kolosser oljen, som kanskje blir funnet i Nordsjøen, skal fraktes. Bildene viser to eksemplarer av en annen del av ‘oljeeventyret’ i Stavanger, nemlig skipsreder Sig. Bergesen d.y.’s store ekspansjon som tankskipsreder.» Oppsvinget i tankskipflåten er lett å glemme i all oljen. Tilsvarende stilles i NRK-programmet Med olje i tankene ved Finn Strømberg 16.11.1970 spørsmålet «Oljeeventyret – drøm eller virkelighet? Hva må gjøres for å utnytte oljeressursene på sokkelen?»

Som alle gode eventyr vandrer det fra landsdel til landsdel og blir en del av de andre norske folkeeventyrene. Tor Paus i Høyt spill om dype hull (1970, s. 8): «Oljeeventyret er på vei til Nord-Norge. Internasjonale oljeselskaper ville med sikkerhet satse flere hundre millioner kroner for å bore i dette farvann, hvis de fikk slippe til.» Slik er det vel fortsatt nær 50 år senere. Det er mange og varierende anslag på hvor mye olje (og gass) som er igjen på norsk sokkel, to tredjedeler av oppdagede ressurser var i 2015 produsert og solgt (under halvparten for gass), men Oljedirektoratet anslår at det nok er godt over halvparten igjen (at vi har tatt opp 39 av 89 mrd. fat i oljeekvivalenter (kilde: geo365.no i 2015). Dette til tross er lav pris og miljøspørsmål antagelig grunnen til at vi allerede lenge har lett etter den nye oljen, altså hva som skal bli det neste store som skal finansiere velferdsstaten.

* Illustrasjon: Theodor Kittelsen, Haredans (Vintereventyr) ca. 1900