Oljeeventyret

Rundt år 2000 var Norge verdens tredje største eksportør av olje og gass, og i 2012 sto petroleumssektoren for 52 prosent av Norges samlede eksport (SNL). Det er ikke så rart, kanskje, at klisjeen oljeeventyret dukker hyppig opp når dette skal omtales.

Den første letebrønnen ble boret på norsk sokkel i Nordsjøen i 1966, og gjennombruddet regnes for å være påvisningen av olje på Ekofiskfeltet i 1969. Norge etablerte et prinsipp om langsomt utvinningstempo på 70-tallet for å motvirke hollandsk syke i den norske økonomien, men endret dette standpunktet ved opprettelsen av Oljefondet på 90-tallet, som man mente kunne ha samme funksjon.

Ved inngangen til 2018 var dette fondets markedsverdi på 8500 milliarder kroner, mer enn 1,6 millioner per snute (nbim.no). Inntektstoppen for staten i et enkeltår var ifølge norskpetroleum.no nær 264 mrd. i 2008. Totalt har det bidratt med over 12 000 mrd. til Norges BNP målt i dagens kroneverdi (mai 2016). I 2014 var det 240 000 (SSB) eller 330 000 (IRIS) mennesker sysselsatt direkte eller indirekte i næringen (litt ettersom man måler det), siden har dette falt en del.

Ordet oljeeventyret kan ses i Nasjonalbiblioteket fra 1950 (Thon: Oljens eventyr s. 66, og for så vidt i en oversettelse av oil venture i Mellom to verdener av Upton Sinclair fra 1949, s. 767) og fremover, men da om andre steder enn Norge. Det norske eventyret blir omtalt forsiktig i en billedtekst først av Erik Lunde i Pedersen (m.fl.) Verden i bilder (1969, b7, s. 307) i artikkelen «Olje i Nordsjøen», med den treffende undertittel «Vest-Norge – et nytt Klondyke»: «Det er ombord i slike kolosser oljen, som kanskje blir funnet i Nordsjøen, skal fraktes. Bildene viser to eksemplarer av en annen del av ‘oljeeventyret’ i Stavanger, nemlig skipsreder Sig. Bergesen d.y.’s store ekspansjon som tankskipsreder.» Oppsvinget i tankskipflåten er lett å glemme i all oljen. Tilsvarende stilles i NRK-programmet Med olje i tankene ved Finn Strømberg 16.11.1970 spørsmålet «Oljeeventyret – drøm eller virkelighet? Hva må gjøres for å utnytte oljeressursene på sokkelen?»

Som alle gode eventyr vandrer det fra landsdel til landsdel og blir en del av de andre norske folkeeventyrene. Tor Paus i Høyt spill om dype hull (1970, s. 8): «Oljeeventyret er på vei til Nord-Norge. Internasjonale oljeselskaper ville med sikkerhet satse flere hundre millioner kroner for å bore i dette farvann, hvis de fikk slippe til.» Slik er det vel fortsatt nær 50 år senere. Det er mange og varierende anslag på hvor mye olje (og gass) som er igjen på norsk sokkel, to tredjedeler av oppdagede ressurser var i 2015 produsert og solgt (under halvparten for gass), men Oljedirektoratet anslår at det nok er godt over halvparten igjen (at vi har tatt opp 39 av 89 mrd. fat i oljeekvivalenter (kilde: geo365.no i 2015). Dette til tross er lav pris og miljøspørsmål antagelig grunnen til at vi allerede lenge har lett etter den nye oljen, altså hva som skal bli det neste store som skal finansiere velferdsstaten.

* Illustrasjon: Theodor Kittelsen, Haredans (Vintereventyr) ca. 1900

Om ikke alle julemerker slår feil

engelsk: unless all signs mislead; tysk: forslag mottas!

Bakgrunnen for disse julemerkene kan man lese om i boken Dagligt Liv i Norden i det 16de Aarhundrede, 7. Bog: Aarlige fester av Troels Troels-Lund (1903, s. 35): «Det var Spørgsmaalet om Vejret det kommende aar. Til Bestemmelse heraf slog man Juleaften paa Loftsbjelken med kridt tolv Kre[t]se, en for hver af Aarets Maaneder, og i hver av de følgende tolv Juledage afmærkede man saa i en af disse – i reglen ved at lade tom Plads betyde godt, overkridtet daarligt – hvorledes Vejret paa denne Dag havde været: klart, skyfuldt, Regn eller Sne, varmt, koldt osv. Hermed var Svaret givet, Aarets Vejrkort tegnet, thi som Vejret havde været paa hver av disse Aarets første Dage, vilde det blive i hele den tilsvarende Maaned.» Tilsvarende forklart hos Moth (ca. 1700): «Jule-merke/et/kaldes et tegn, som bønder giver agt pâ, i de tolf første dage effter jûl, hvorefter de sluter, at mânederne i det ny âr, skal blive i tilstand med veirlighed, ligesom de tolf dage har væredt.» I tillegg gir Moth to eksempelfraser: «Nu glipper alle julemerker» og «Uden alle jule merker slâer mig feil.» I Kalkar på oppslaget Juleminde siteres fra et dikt av Bording (1619–1677) med rimet: «en snidig qvinde. der haver lært at være viis og har sin jule-minde» som Kalkar mener betyr det samme, i tillegg gis en beskrivelse fra Bondepractica som nevner og beskriver julemerkene (Kalkar oppgir en utgave fra 1706, det finnes flere ved dette navn både eldre og nyere, uten at jeg finner denne utgaven). Samme folketro (men ikke ordet julemerke) er beskrevet på svensk i Olof Bromans Glysisvallur fra 1730 (via SAOB på oppslaget Jul-dag): «om väderleken ställer sig på the första 12 Juledagar; Så mena än nu månge, at the 12 månader i året skola rätta sig». De eldste nedskrevne julemerkene finnes i et håndskrift (NKS 66, 8vo) fra siste halvdel av 1300-tallet. Utfyllende om julemerkene og henvisninger til andre kilder finnes på oppslaget i Feilbergs Bidrag til en ordbog over det jyske almuesmål (1894–1904, s. 55).

Om ikke alle julemerker slår feil, bør da innebære at ingen av de tolv månedenes spådommer skal gå i oppfyllelse, noe som må ha skjedd ganske ofte (hvilke måneder har bare én værtype?), men det er vel brukt som en slags hyperbol. Den danske intrigemakeren og opplysningsmannen Niels Ditlev Riegels ga i 1790 anonymt ut et skrift kalt Julemærker fra Landet og Byen, bestående av en slags politiske værmerker for konstiusjonelle endringer i Danmark-Norge i kjølvannet av revolusjonen som året før var skjedd i Frankrike. Den avsatte statsmannen Ove Høegh-Guldberg, hvis fall Riegels hadde vært en av initiativtakerne til, mente at forfatteren hadde kalt sitt skrift «‘Julemærker,’ for at det skulle læses af ‘Pøbelen.’» (Horstbøll 2004). Skriftet ble offer for sensuren og utgiveren ilagt en bot på 200 riksdaler. Camilla Collett (fra da hun het Wergeland) bruker det uten større baktanker før julen 1833 i et brev til sin bror, Oscar (Breve 2, s. 10): «Marie [Herre] har jeg tænkt ikke at bede herop, da her bliver, hvis ikke alle Julemærker slaaer Feil, den kjedeligste Juul af sand Eidsvolsk Natur, at jeg ikke vil narre nogen herop.» Begrepet er visstnok blandet sammen med solemerker (Tryti 1985, s. 42), som egentlig beskriver noe annet, men som klisjé benyttes likt, f.eks. i uttrykket etter alle solemerker (å dømme), som i Reinskous Norsk-tysk ordbok (1933) er oppført som «efter alle julemerker å dømme». Det er nok nær enerådende å snakke om solemerker i dag: sist julemerker ble brukt uten å være ledsaget av en forklaring i bøker søkbare i Nasjonalbiblioteket,  var i en oversettelse av P.G. Wodehouses Den tjenende ånd (1952, s. 105): «Jeg vet ikke om det er verdt jeg drikker mer. Hvis ikke alle julemerker slålr feil, kommer jeg til å få et nytt anfall av den forbannede dyspepsien snart.»

En annen type julemerker, er de vi setter på julekortene, på engelsk: christmas seal; tysk: (Weihnachts-) Spendenmarken. Dette er et brevmerke (ofte kalt cinderellamerke), utgitt til inntekt for en veldedig sak i julen. Tradisjonen med julemerker oppsto i Danmark i 1904, spredte seg og ble vanlig i alle de nordiske landene (i Norge fra 1906 ved Norske Kvinners Sanitetsforening til inntekt for tuberkolosetruede familier), og til mange land ellers i verden (Wikipedia). Disse julemerkene slår meget feil om de ikke ledsages av et vanlig frimerke, da de ikke er gyldig som porto, (de tyske Weihnachtsmarken var dog en periode frankering med et påslag).

* Illustrasjon: Lisbeth Bergh, fra Vesle Embjørg og dyrene, 1916

–

Den nye oljen

engelsk: The new oil; tysk: das neue Öl

Den nye oljen er et begrep for hva som skal gi Norge inntekter, arbeidsplasser og innovasjon og velstand til erstatning for … den gamle oljen, altså den enorme industrien som dannet seg rundt funnene av olje- og gassforekomstene i Nordsjøen og Norskehavet fra 1969. Den nye oljen er for økonomien noe nær hva den nye vinen er for Theatercaféen.

Selv om vi antageligvis har tatt opp under halvparten av oljereservene (og langt mindre av gassforekomstene), er det en begynnende desperasjon rundt lav oljepris, miljøperspektiver og vissheten om at alt som går opp kommer ned. Det har aktualisert spørsmålet om hva som skal være Norges viktigste næring i fremtiden. Det mest opplagte svaret er ganske ofte det som var landets viktigste eksportvare før oljen, nemlig fisk, og nå særlig laks i oppdrett som i dag utgjør over halvparten av eksportverdien som ser ut til å havne på mer en 90 mrd. kroner i 2016 (seafood.no). Spesifikt om oppdrett i Adresseavisa 25.4.2016: «Laks er den nye oljen. Lave oljepriser og stigende laksepriser gjør laksenæringen stadig viktigere». Foreningen Norsk olje og gass er såpass engstelige for å falle av lasset at de har laget en kampanje de kaller Den nye oljen der fem studenter skal «stille de store spørsmålene rundt energi, velferd, klima og teknologi. Hva skal vi gjøre for å sikre den energien verden trenger og opprettholde den velferden vi har?» Det er ikke helt lett å se hva oljenæringen skal få ut av dette, annet enn litt sårt tiltrengt omdømmebygging, om noen gidder å lese det, da.

I engelsk er det overveiende data som fremstilles som den nye oljen. Ved frasesøk på «the new oil» er det i hvert fall 90 % data på de første 100 treffene, med enkelte ordspill om at big data er den nye big oil. Nå har kanskje Google egeninteresse i at det blir slik, men det virker ikke så veldig urimelig heller. Interessant nok er den første jeg kan se bruke denne frasen på norsk helt enig, i Truls Fallets oversettelse av svenske B.G. Wennerstens Den stillferdige revolusjonen – microprosessorer fra 1981 (s. 52): «Og om silicium er den nye oljen kunne vi sammenligne San Franscisco Bay Area med Den Persiske Gulf.»

Toppåret for norsk olje- og gasseksport var i 2008, da verdien passerte 684 mrd. kroner mens den var falt til 450 mrd. i 2015 (norskpetroleum.no). Det er likevel et stykke frem for sjømatnæringen, og på statsministerens halvårlige pressekonferanse 14.12.2016 (via aftenposten.no) kan vi lese: «Jeg vil gjerne avlyse jakten på den nye oljen, sa Solberg under sin oppsummerende pressekonferanse onsdag. Bare ulovlig virksomhet er i nærheten av å være like innbringende som olje og gass, framholdt hun. – Men regjeringen har ingen planer om å begynne narkohandel, forsikret hun.» På spørsmål fra VG 3.102016 om fisk er den nye oljen, svarte derimot fiskeriminister Per Sandberg: «Ja, på lang sikt bør vi ha ambisjoner om det.» Statsministeren bør vel nok en gang ta en prat med sine statsråder for å bli enige om regjeringens ståsted.

Uansett er det opplagt en stund til den nye oljen kan gi den gamle oljen den siste olje.

* Illustrasjon: W.H. Brooke, The Humorist 1832

–

Tomme ord, bare ord, tomme løfter og tom trussel

Cecil Rhodes lover fremskrittet til Afrika, her telegrafen fra Kapp til Kairo

Ord eller løfter uten intensjon. Tomme ord glir over i samme betydning som tomme løfter, noen ganger tom trussel og vel synonymt med bare ord. At ytringer kan være tomme, som en eske uten innhold, er et av mange bilder som sentrerer rundt ordet. Ordenes utilstrekkelighet kommer til syne i klisjeer som et bilde sier mer enn tusen ord, eller ordene strekker ikke til. Shakespeare (1600, II,2) lar Hamlet si «That I, the son of a dear father murther’d, / Prompted to my revenge by heaven and hell, / Must (like a whore) unpack my heart with words». Det er altså en opphøyet dimensjon ved menneskets følelser som ordene bare kan skitne til. Eller vi lar dem ikke gå inn på oss, som i det kjente barnerimet «Sticks and stones may break your bones but words can never hurt you / Stokk og stein kan brekke bein, men ord kan ikke skade deg». Noe de fleste av oss vet godt at ikke stemmer. Tomme ord, altså.

engelsk: empty words; tysk: leere Worte

Tomme ord
Opptrer en rekke steder i bibelen, men helt slik kun i nyere oversettelser (ickun Ord, løse Ord og lignende i Christian IVs bibel, 1633). Fint brukt i Om den beste Maade at prædike paa fra Peter Friderik Suhms Tronhiemske samlinger i 1762 (s. 131): «Nogle ere beprydede med en slags Veltalenhed, som dog Sandelig er den falske, saa at de indeholde intet uden tomme Ord, der vel kildre Uforstandiges Øren, men slet intet tiene til at forbedre Hierterne, og som undertiden hverken Tilhørerne eller Læreren selv forstaae.» Frid Ingulstad er nok enig. Hun skriver i Jomfru Kristin (1999, s. 97): «Ingen ord kunne gi henne Gregorius tilbake, og tomme ord var verre enn ingen.»

engelsk: mere words; tysk: bluße Wörter

Bare ord
De eldste treffene av bare ord gir gjerne betydningen nakne, rene og ærlige ord, ikke som i meningen her, nemlig tomt prat, bokstaver på papir, lyder i luften, osv. Å gi sitt ord er en æressak, men i æreløse tider trengs det dåp og konfirmasjon: «Saa vaare det oc nock, om Gud loffuede oc tilsagde oss sin Naade met bare ord, men effterdi det som saa udsigis met bare ord, det finnis icke endda alffuorligt, da leggis Daaben der til, saa som it tegn, met huilcket den forligelse emellom Gud oc Mennisken giørs viss oc fast,» slik lyder Haagen Lauritssøns oversettelse av Johannes Brenz’ Nogle udkaarne oc saare nyttelige Predicken om en Christelig Penitentz oc Leffnit, (1563, pagina 59). Senere er det ofte ordenes overfladiske egenskaper som skal beskrives: «Alt som ikke kommer fra dette Jeg, eller ikke kunne ha kommet fra det, alt det er bare ord,» skriver Paul Valéry i Essays og aforismer (oversatt av Carl Hambro 1951, s. 96).

engelsk: empty promise, pie in the sky; tysk: leere Versprechung

Tomt løfte
Johan Fr. Tides gudelige betragtninger paa 2 October (i Drammens Tidende 13.10.1818): «Den, som gaaer barbenet, klager ikke saa let over Veien; men i Vognen skriger man over hver en spids Steen. En nyttig Indretning af Gud, at Fattige og Rige kan bestaae, og at Jordens fornemste Afguder haver Molochs Natur. Den som tjener dem, maa opoffre det Allerkjæreste, og derfor erholder han, efter meget Bulder – tomme Løfter.» De tomme løfter er særs vanskelig å forsone seg med etter som man forstår at de ikke kommer til å bli oppfylt. Her fra Einar O. Risas Helvete (1999, s. 11): «Ikke i ditt eget hode, sier hun, der er det ingenting, bare tomme løfter og tapte drømmer. Hvordan skulle slike dikt kunne komme fra det hodet?»

engelsk: empty threats; tysk: leere Drohungen

Tom trussel
J.P. Mynster Betragtninger over de christelige Troeslærdomme (1833, s. 336) «I ere kun en tom Trusel for Den, der giennemskuede Tingenes Hemmelighed». Uttrykket brukes en del i dagsavisene fra midten av 1800-tallet. Det er sjelden den som kommer med truslene som betegner dem slik for, som Tor Egil Førland konstaterer i sin bok Club 7 (1998, s. 120): «Club 7 var ikke fornøyd, og truet med å legge ned hele klubben. Det var en tom trussel, og slike er sjelden effektive. Vel var det jul, men rådhusnissen delte ikke ut ekstrapakker.»

* Illustrasjon: Linley Sambourne, The Rhodes Colossus, Punch 1895

–

Ondskapens akse

The Axis of Evil finally found mathematically! Fra http://en.uncyclopedia.co

engelsk: Axis of Evil; tysk: Achse des Bösen

Noen fryktelig onde stater eller slemminger. George W. Bush omtalte Nord-Korea, Iran og Irak, og alle andre «terroristallierte» (their terrorist allies) for ondskapens akse i sin State of the Union-tale i 2002. Mussolini kalte sin pakt med Hitler i 1936 for Roma-Berlin-aksen, noe som resten av Europa måtte dreie rundt. Dette ble, med senere allierte, til aksemaktene under andre verdenskrig (nevnt slik i Bergens Tidende 24.11.1937) , som kanskje forklarer hvorfor Bush er noe forvirret om hva en akse egentlig er, nemlig en rett linje som er med på å definere et koordinatsystem eller som en figur kan dreie seg rundt. Inspirasjon hadde Bush antagelig fra Ronald Reagans tale i 1983, der Sovjetunionen fikk merkelappen ondskapens imperium (evil empire). Noen ganger har taleskriverne forlest seg på Ringenes herre.

I Dagbladet 13.12.2004 kan vi lese at «[d]et er Frp-ordførere i alle de tre ferieperlene Tønsberg, Nøtterøy og Tjøme. Ap-ordføreren i Horten omtaler de tre nabokommunene som ‘ondskapens akse’.» Det er en populær klubb; i 2007 foreslo Fidel Castro at Cuba og Venezuela skulle bli med i ondskapens akse på Hugo Chávez’ eget TV- og radioshow, Alo, Presidente!, og i 2009 inviterte Chávez likesågodt USA til å bli med selv i en tale til FN, mens Vålerenga på nett i 2011 blidt kunne konstatere at «Med seier mot Brann har vi slått alle de tre lagene som utgjør Tippeligaens ‘ondskapens akse’ i løpet av kun et par uker». Vålerenga vant 4-1.

Selv passerer jeg Kiwi, Prix og Rema på vei fra jobb før jeg kommer til en dagligvarebutikk med noe utvalg. Det er stort og smått.

–

.

Oppgi ånden

engelsk: give up the ghost; tysk: seinen Geist aushauchen

Utånde, dø. Ånde er naturligvis ikke annet enn pust, men brukes vel mest om hvordan den lukter. At man kan gi den opp er eufemistisk, eller metonymisk for livsevne.

Jesus utånder i de tre siste oversettelsene av Markus (15,37 og andre steder) mens i Christian IIIs bibel står: «Men Jhesus robte høyt, och udgaff sin Aand». I Ludvig Holbergs Almindelig Kirke-Historie (1738, s. 157) finner vi et klassisk eksempel på åndfull galgenhumor: «En bekiendt Helgen, ved Navn Laurentius, blev lagt paa en Rist, hvor, da han længe havde ligget paa den ene Side, sagde han med Frimodighed: Nu er Jeg stegt nok paa den Side, vender mig nu om paa en anden. Gjorde derpaa sin Bøn til Gud, og opgav sin Aand» (Holbergs uthevning).

Det er nærliggende å anta at opphavet til frasen er bibeloversettelsene. Ingen har ennå tatt seg bryet med å tilgjengeliggjøre Christian IIs Nye Testamente fra 1524 eller Christiern Pedersens oversettelse fra 1529, så Christian IIIs fra 1550 blir eldste kilde for dette. Men det er også mulig det har glidd inn fra latin («Jesus autem emissa voce magna expiravit» i Hieronymus’ Vulgata), eller blitt tilpasset en allerede allmenn forestilling om at pust og sjel henger sammen. Etymologien til ånd skal ifølge de Caprona (2013) og Etymonline henge sammen med norrønt ǫnd, andi, pust; og har et indoeuropeisk opphav som i flerfoldige eksempler gir variasjoner over luft i bevegelse og sjel: gresk anemos: vind; sanskrit aniti: puste; latin animus: sinn; gammelirsk anal: pust, animm: sjel, gammelkirkeslavisk vonja: lukte, puste; armensk anjn: sjel, osv.

At selve livet er knyttet til respiratoriske evner, er observerbart – samtidig som det gir en forestilling om at sjelen blåses ut i siste pust og stiger opp til et bedre sted. Dermed er også veien kort til å betegne metafysiske fenomener, være seg intellektualitet eller spiritualitet, som noe som har med ånd å gjøre. Vi får hellige såvel som onde ånder og åndenes makt, skjønnånder  og åndshøvdinger, sågar tidsånd.

Ganske samtidig som de første bibeloversettelsene til dansk finner vi det i En Ræffue Bog fra 1555, og det virker allerede innarbeidet:

«Han krøb i Land hart op til en Mur,
Aldrig saa naagen sligt it ynckeligt Diur.
Der han i slig maade vaar kommen i Land,
Mente han strax at opgiffue sin Aand.
Han sagde O Mickel du falske Frende,
Huor haffuer du ført mig disse Bønder i hende.»

Herman Weigeres «revebok» var en temmelig fri gjendiktning av en tysk variant av Reineke Fuchs, og blir gjerne betegnet som en folkebok, datidens underholdningslitteratur. Den var i hvert fall umåtelig populær; her samles en rekke av de felleseuropeiske fortellingene om den lure reven (han heter altså Mickel), og hans kalamiteter med bjørnen (som er offeret i det siterte over), ulven og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen. Ifølge SDL er En Ræffue Bog ofte betraktet som Danmarks første barnebok.

Oppgi ånden kan også brukes billedlig om andre fenomener, som her i Nordlands Avis 23.12.1955: «Denne utvikling var ikke forutsett og slett ikke at parafinlampen i tumulten også ble løst fra sine forpliktelser. Den oppga ånden etter noen få blaff, heldigvis uten å eksplodere.»

–